De fornyede luftangrepene fra Myanmars militærjunta langs grensen mellom Arakan og Bangladesh er ikke bare enda en episode i Myanmars langvarige og brutale borgerkrig. De er en direkte advarsel om at Rohingya-folket, som allerede har overlevd folkemord, på nytt presses mot ødeleggelse, fordrivelse og taushet.

De siste dagene skal juntaens fly ha gjennomført gjentatte angrep i townshipene Maungdaw og Buthidaung, nær grensen til Bangladesh. Development Media Group rapporterte at regimet brukte jagerfly og Y-12-fly til å slippe mer enn ti bomber rundt Maungdaw by, 3-Mile-området, posisjoner til Border Guard Force og nærliggende grensebyer. Mediet rapporterte også at luftangrep rammet nær en muslimsk landsby i Buthidaung, der minst tre personer ble skadet. The Daily Star rapporterte at gjentatte angrep nær grensen har skapt frykt i Bangladesh og vekket bekymring for en mulig ny tilstrømming av Rohingya-flyktninger.

Disse angrepene reiser et alvorlig spørsmål: Hvilket militært mål forsøker juntaen å oppnå ved gjentatte ganger å bombe områder der Rohingya-sivile bor?

Juntaen kan hevde at den angriper posisjoner til Arakan Army. Men denne forklaringen er ikke tilstrekkelig. Hvis det tiltenkte målet er Arakan Army, hvorfor er det da så ofte Rohingya-befolkede områder som blir stedene der bombene faller, hjem ødelegges og sivile blir skadet? Hvorfor blir lokalsamfunn som verken har fly, artilleri, beskyttelse eller trygg fluktvei, igjen tvunget til å betale prisen for en krig mellom væpnede aktører?

For Rohingyaene er dette ikke en fjern militær beregning. Det er daglig frykt. Det er barn som løper fra eksplosjoner. Det er eldre mennesker som gjemmer seg uten medisiner. Det er mødre som undrer seg over om den neste bomben vil falle på deres hjem. Det er en befolkning som allerede er nektet statsborgerskap, land, bevegelsesfrihet, utdanning, helsetjenester og humanitær tilgang, og som nå møter døden fra luften.
Verden må være ærlig: Selv når Rohingyaene ikke offentlig blir navngitt som mål, blir de gang på gang gjort til ofre.

Det finnes også dypt urovekkende spørsmål om Arakan Armys (AA) opptreden. Rohingya-samfunn har lenge rapportert at AA opererer i og rundt Rohingya-befolkede områder. Hvis væpnede styrker skjuler seg blant sivile eller plasserer militære ressurser nær Rohingya-landsbyer, setter de disse sivile i ekstrem fare. Slik opptreden må etterforskes uavhengig. Sivile må aldri brukes som dekning, og ingen væpnet gruppe har rett til å gjøre Rohingya-landsbyer til skjold for sin egen militære overlevelse.

Denne situasjonen skaper en grusom felle. Juntaen bomber fra luften. AA kontrollerer bakken. Rohingyaene sitter fast mellom begge. Hvis juntaen bomber, lider Rohingya-sivile. Hvis AA plasserer seg nær Rohingya-samfunn, lider Rohingya-sivile. Hvis Rohingyaene flykter, kan de bli blokkert, presset for penger, arrestert eller tvunget mot Bangladesh. Hvis de blir værende, risikerer de å bli anklaget, straffet eller drept. I begge tilfeller taper Rohingyaene.

Men politisk kan Arakan Army likevel vinne. Når juntaen bomber områder under AAs innflytelse, fremstiller AA seg som offer for militær aggresjon og søker sympati fra internasjonale aktører og andre lokalsamfunn i Myanmar. Samtidig, når Rohingya-landsbyer tømmes, svekkes eller ødelegges, tjener det langsiktige demografiske utfallet ambisjonene til ekstremistiske krefter som ønsker et Arakan uten Rohingya.

Dette er den farlige "vinn-vinn"-realiteten for AA som det internasjonale samfunnet må granske. Juntaens bomber ødelegger Rohingya-liv direkte. AA kan bruke de samme angrepene til å styrke sin fortelling om å være offer, samtidig som Rohingya-tilstedeværelsen i Arakan reduseres ytterligere. Enten dette er resultatet av koordinering, bevisst manipulering eller hensynsløs militær opptreden fra begge sider, er utfallet det samme: Rohingya-samfunn presses nærmere utslettelse.

Derfor kan de siste luftangrepene ikke bare ses som isolerte militære hendelser. De må forstås innenfor det bredere mønsteret av forfølgelse, fordrivelse og etnisk rensing mot Rohingyaene i Arakan.

Human Rights Watchs rapport fra 2026 om Hoyyar Siri, også kjent som Htan Shauk Khan, fant at Arakan Army kan ha drept minst 170 Rohingya-menn, -kvinner og -barn den 2. mai 2024, og sannsynligvis skadet eller drept hundrevis flere. HRW konkluderte med at AAs massedrap på sivile og ødeleggelse av sivil eiendom utgjorde alvorlige brudd på krigens folkerett og krigsforbrytelser. Rapporten slo også fast at United League of Arakan og Arakan Army ikke hadde sørget for ansvarliggjøring eller oppreisning for Rohingya-ofrene.

FNs høykommissær for menneskerettigheter har også advart om at Rohingyaenes lidelser har tiltatt siden de fornyede fiendtlighetene i Rakhine i november 2023. OHCHR rapporterte om militærets gjentatte bruk av luftbombardement mot boligområder og nektelse av humanitær tilgang. Kontoret uttalte også at Arakan Army har begrenset humanitær virksomhet og brukt taktikker som rammer sivile, med enkelte angrep rettet mot Rohingya-samfunn.

Dette er virkeligheten som altfor mange internasjonale aktører fortsatt nekter å konfrontere: Rohingyaene er ikke trygge under juntaen, og de er ikke trygge under Arakan Army.

Juntaen er ansvarlig for år med folkemord, massevoldtekter, nedbrenning av landsbyer, tvungen fordrivelse og apartheidlignende restriksjoner mot Rohingyaene. Dagens luftangrep er del av den samme terrormaskinen som lenge har behandlet Rohingya-liv som noe som kan ofres. Ingen bør forveksle juntaens bombekampanje med legitime sikkerhetsoperasjoner.

Men Arakan Army må også holdes ansvarlig. AA kan ikke hevde å være en frigjøringsbevegelse samtidig som Rohingya-landsbyer brennes, Rohingya-sivile drepes, Rohingyaenes bevegelsesfrihet begrenses, Rohingya-eiendom konfiskeres, Rohingya-menn tvinges til arbeid, og Rohingya-samfunn behandles som uønskede mennesker i sitt eget hjemland.

AAs etniske rensingskampanje mot Rohingyaene har tiltatt i Arakan og utenfor. Denne kampanjen er ikke bare militær; den er politisk, økonomisk og demografisk. Den søker å gjøre Rohingya-liv umulig, Rohingya-retur urealistisk og Rohingya-eksistensen i Arakan usynlig.

Det finnes også alvorlige bekymringer knyttet til de økonomiske ressursene som opprettholder væpnet makt i regionen. Border Guard Bangladesh har offentlig hevdet at Arakan Army er involvert i yaba-smugling, mens AA avviser slike anklager. FNs kontor for narkotika og kriminalitet har rapportert at Myanmar fortsatt er det dominerende opprinnelseslandet for metamfetamin i Øst- og Sørøst-Asia. Disse anklagene og de bredere smuglingsnettverkene krever en snarlig uavhengig etterforskning, fordi narkotika, våpen og krigsøkonomier bidrar til å nære volden i grenseområdene.

For Bangladesh er faren umiddelbar. Hvert eneste luftangrep nær Maungdaw og Buthidaung skaper panikk langs grensen og øker muligheten for en ny desperat Rohingya-bevegelse mot Cox's Bazar. Bangladesh bærer allerede byrden ved å huse mer enn én million Rohingya-flyktninger. Det internasjonale samfunnet kan ikke forvente at Bangladesh skal absorbere konsekvensene av forbrytelser begått inne i Myanmar, samtidig som det selv unnlater å ta tak i de grunnleggende årsakene til disse forbrytelsene.

Det første ansvaret ligger hos Myanmars junta: Den må umiddelbart stanse alle luftangrep mot sivile områder. Bruken av fly, bomber og tunge våpen i befolkede områder må etterforskes som mulige krigsforbrytelser. De som forsyner juntaen med flydrivstoff, våpen, reservedeler, teknisk støtte og finansielle kanaler, må også holdes ansvarlige.

Det andre ansvaret ligger hos Arakan Army: Den må stanse alle overgrep mot Rohingya-sivile, slutte å bruke sivile områder for militær fordel, tillate humanitær tilgang, avslutte tvangsarbeid og tvungen rekruttering, returnere konfiskert eiendom og anerkjenne Rohingyaene som likeverdige mennesker i Arakan med fulle politiske, sivile og menneskerettslige rettigheter.

Det tredje ansvaret ligger hos det internasjonale samfunnet: Det må slutte å behandle Rohingyaene kun som et humanitært spørsmål. Rohingya-krisen handler om forebygging av folkemord, ansvarliggjøring, statsborgerskap, landrettigheter, regional sikkerhet og politisk inkludering. Ingen fremtidig ordning i Arakan kan være legitim dersom Rohingya-stemmer utelukkes.

Det internasjonale samfunnet må kreve en uavhengig etterforskning av de siste luftangrepene langs grensen, inkludert om Rohingya-landsbyer ble direkte eller indirekte angrepet, om AA-posisjoner ble plassert nær Rohingya-sivile, og om noen væpnet aktør tjente på ødeleggelsen og fordrivelsen av Rohingya-samfunn.
Det må også komme sterkere handling i FN, inkludert målrettede sanksjoner, restriksjoner på flydrivstoff, ansvarliggjøringsmekanismer og press mot alle væpnede aktører i Arakan. Humanitær tilgang må garanteres. Rohingya-sivile som er fanget inne i Arakan, må beskyttes. Flyktninger i Bangladesh må ikke presses tilbake til fare. Og Rohingya-representanter må inkluderes i alle samtaler om Arakans fremtid.

Verden må ikke vente til enda en massegrav blir oppdaget, enda en landsby blir tømt, eller enda en flyktningbølge krysser grensen i desperasjon.

Bombene som faller langs grensen mellom Arakan og Bangladesh, er ikke bare angrep på land. De er angrep på Rohingya-folkets overlevelse i deres hjemland. Enten bombene slippes av juntaen alene, muliggjøres av hensynsløs opptreden fra væpnede grupper på bakken, eller utnyttes av dem som tjener på Rohingyaenes fordrivelse, er resultatet det samme: Rohingya-liv blir ødelagt.

Taushet er ikke lenger nøytralitet. Taushet er medskyldighet.

Rohingya-folket trenger beskyttelse, rettferdighet og politisk anerkjennelse - ikke etter neste tragedie, men nå.