2012
Vold i Arakan og intern fordrivelse
I 2012 ble Arakan igjen rammet av omfattende vold som fikk katastrofale konsekvenser for Rohingya-befolkningen. Volden startet i juni 2012 etter en lokal kriminalsak som raskt ble utnyttet av nasjonalistiske krefter til å spre hat og mistenkeliggjøring mot Rohingya-muslimer. Det som først ble fremstilt som spontan interkommunal vold, utviklet seg etter hvert til en bredere og mer målrettet kampanje mot Rohingya og andre muslimske lokalsamfunn i Arakan.
Rohingya-landsbyer, nabolag, moskeer, butikker og hjem ble angrepet og brent ned. Mange mennesker ble drept, skadet eller tvunget til å flykte. Særlig i Akyab, i dag kjent som Sittwe, fikk volden svært alvorlige følger. Før 2012 hadde Rohingyaer og andre muslimer bodd i flere deler av byen, drevet handel, arbeidet og deltatt i byens sosiale og økonomiske liv. Etter angrepene ble store deler av den muslimske befolkningen fjernet fra byen. Mange Rohingyaer mener derfor at volden ikke bare var et spontant utbrudd av hat, men en grundig planlagt og politisk støttet kampanje for å gjøre Akyab fri for Rohingyaer.
Resultatet ble en dramatisk endring av byens demografi. Muslimske bydeler ble ødelagt, og de fleste Rohingyaene ble drevet ut til leirer utenfor byen. Aung Mingalar ble stående igjen som den siste muslimske bydelen i Sittwe, men også dette området ble i praksis isolert og omringet. Innbyggerne der ble utsatt for alvorlige bevegelsesrestriksjoner, mangel på mat, begrenset tilgang til helsehjelp og konstant frykt for nye angrep.
Etter volden ble anslagsvis 125 000–140 000 mennesker internt fordrevet, de fleste av dem Rohingya og andre muslimer. Mange ble plassert i IDP-leirer rundt Sittwe, Pauktaw, Myebon, Kyaukphyu og andre områder i sentrale Rakhine. Disse leirene ble først omtalt som midlertidige løsninger, men utviklet seg raskt til langvarige interneringsområder. Rohingyaene fikk ikke vende tilbake til sine hjem, selv når husene, tomtene og eiendommene deres fortsatt var kjent. I stedet ble de holdt adskilt fra resten av befolkningen gjennom militære kontrollposter, reiserestriksjoner og et system som fratok dem retten til normalt liv.
Forholdene i IDP-leirene har vært umenneskelige. Rohingyaene mistet tilgang til arbeid, handel, utdanning, helsehjelp og fri bevegelse. Mange barn vokste opp uten ordinær skolegang. Syke mennesker kunne ikke reise fritt til sykehus uten tillatelse, og mange familier ble avhengige av humanitær hjelp for å overleve. Leirene manglet ofte tilstrekkelig mat, rent vann, sanitære forhold, trygge boliger og medisinsk behandling. For mange Rohingyaer ble leirene ikke et sted for beskyttelse, men et åpent fengsel.
Mer enn ti år senere er konsekvensene av 2012-volden fortsatt ikke løst. Titusener av Rohingyaer lever fremdeles i IDP-leirer og leirlignende områder i Rakhine under svært vanskelige forhold. De har fortsatt ikke fått full bevegelsesfrihet, statsborgerskap, rett til å returnere til sine opprinnelige hjem eller reell beskyttelse mot diskriminering. Mange av familiene som ble fordrevet i 2012, bor fortsatt i midlertidige og nedverdigende forhold, mens en ny generasjon barn er født og oppvokst i internering.
Volden i 2012 var derfor et vendepunkt i Rohingyaenes moderne historie. Den førte ikke bare til drap, ødeleggelse og fordrivelse, men også til en varig politikk med segregering og internering. For Rohingyaene var dette starten på en ny fase av forfølgelsen, der de ikke bare ble fratatt hjemmene sine, men også retten til å leve som frie mennesker i sitt eget land.