1991–1992
Ny militæroperasjon og masseflukt
I 1991–1992 ble Rohingya-folket igjen rammet av en omfattende militæroperasjon i nordlige Arakan. Denne perioden regnes som en av de største massefluktene før folkemordet i 2017. Den burmesiske militærjuntaen, kjent som SLORC, styrket sin kontroll over Maungdaw, Buthidaung og Rathedaung, og Rohingya-befolkningen ble utsatt for alvorlige overgrep, tvangsarbeid, vold, trakassering og systematisk undertrykkelse.
Militæroperasjonen ble av mange omtalt som en ny fase i statens politikk for å presse Rohingyaene ut av Arakan. Soldater og lokale myndigheter tvang sivile Rohingya til å arbeide uten betaling, blant annet med bygging av veier, militærleirer, porterarbeid og annet tungt arbeid for hæren. Mange familier ble også utsatt for vilkårlig skattlegging, konfiskering av eiendom, arrestasjoner, fysisk mishandling og religiøs forfølgelse. Moskeer og religiøse ledere ble overvåket, og Rohingyaenes bevegelsesfrihet ble kraftig begrenset.
Overgrepene skapte stor frykt i landsbyene. Mange Rohingya opplevde at de ikke lenger hadde noen trygghet i sitt eget hjemland. Kvinner fryktet seksuell vold, menn fryktet arrestasjon og tvangsarbeid, og familier fryktet at barna skulle vokse opp uten rettigheter, utdanning og sikkerhet. Som følge av dette flyktet anslagsvis 250 000–300 000 Rohingya over grensen til Bangladesh. De fleste krysset Naf-elven eller tok seg gjennom farlige grenseområder til Teknaf og Cox’s Bazar-området.
Bangladesh tok imot den store flyktningstrømmen, og Rohingyaene ble plassert i en rekke flyktningleirer i Cox’s Bazar-distriktet. På det meste ble det etablert rundt 20 leirer for Rohingya-flyktninger. For mange var flukten traumatisk. De kom med lite eller ingenting, etter å ha forlatt hjem, jord, husdyr, dokumenter og familiens eiendommer i Arakan. Mange hadde mistet familiemedlemmer under flukten eller i militærets overgrep før de nådde Bangladesh.
Etter noen år startet en omfattende repatrieringsprosess mellom Bangladesh, Burma/Myanmar og UNHCR. De fleste flyktningene fra denne perioden ble etter hvert returnert til Arakan mellom 1993 og 1997. Men repatrieringen var sterkt omstridt. Mange Rohingya ønsket ikke å returnere fordi de opprinnelige årsakene til flukten ikke var løst. De hadde fortsatt ikke statsborgerskap, de møtte fortsatt diskriminering, og de risikerte fortsatt tvangsarbeid, vilkårlig kontroll og bevegelsesrestriksjoner. Flere menneskerettighetsorganisasjoner kritiserte derfor returprosessen og mente at mange ikke returnerte under reelt frivillige, trygge og verdige forhold.
Selv om flertallet ble repatriert, ble ikke denne flyktningkrisen avsluttet. Flere tusen Rohingya fra 1991–1992-perioden ble igjen i Bangladesh, særlig i de gamle leirene Kutupalong og Nayapara. Andre levde utenfor de offisielle leirene uten formell flyktningstatus. Mange av dem fikk verken full rett til arbeid, utdanning eller fri bevegelse. For disse familiene ble livet i Bangladesh en langvarig tilværelse i usikkerhet, fattigdom og juridisk limbo.
En del Rohingya fra denne perioden dro også videre til andre land. Noen reiste til Malaysia, Saudi-Arabia, Pakistan, De forente arabiske emirater, Thailand, India og andre steder i håp om trygghet, arbeid og et mer verdig liv. Dermed bidro 1991–1992-flukten også til å utvide Rohingya-diasporaen. Mange av dagens Rohingya-familier i utlandet har røtter i denne fluktbølgen.
1991–1992 står derfor som et viktig vendepunkt i Rohingyaenes moderne historie. Det var ikke bare en midlertidig flyktningkrise, men en del av en lengre prosess der Rohingyaene ble presset ut av Arakan gjennom statsløshet, militær kontroll, tvangsarbeid, vold og systematisk diskriminering. Flukten til Bangladesh viste igjen at Rohingyaenes problem ikke bare var fattigdom eller lokal konflikt, men en politisk og juridisk forfølgelse som gjorde det umulig for mange å leve trygt i sitt eget hjemland.