Rohingya-historie

Redaksjonell merknad

Rohingyaenes historie er politisk omstridt fordi Myanmars myndigheter, særlig etter militærets maktovertakelse i 1962, sammen med rakhine-nasjonalistiske miljøer, systematisk har forsøkt å omskrive og forfalske Rohingya-folkets historiske tilhørighet til Arakan/Rakhine. Gjennom flere tiår har rohingyaene blitt fremstilt som «Bengali» eller som fremmede innvandrere, med det formål å svekke deres krav på identitet, statsborgerskap, landrettigheter og politisk tilhørighet.

Fra Rohingya-perspektiv er Arakan/Rakhine ikke et fremmed land, men deres historiske hjemland. Samtidig viser Rohingya-kilder og flere historiske beretninger til at befolkningssammensetningen i Arakan/Rakhine har blitt dramatisk endret gjennom statlig diskriminering, fordrivelse, vold og bevisst demografisk politikk. Mens millioner av rohingyaer over tid har blitt tvunget til å flykte fra landet, har rakhine-befolkningen i samme periode økt betydelig. Rohingya-miljøer hevder også at myndighetene, særlig under og etter militæroperasjonene på 1990-tallet, etablerte nye landsbyer og bosettinger gjennom tilflytting av Rakhiner, blant annet fra Bangladesh Chittagong Hill Tracts og andre områder.

Ifølge Rohingya-kilder og tidligere FN-relaterte anslag var Rohingya-befolkningen ca. tre millioner i begynnelsen av 1990-tallet enn den er i dag. Dersom normal befolkningsvekst hadde fått fortsette uten fordrivelse, statsløshet, vold og masseflukt, kunne Rohingya-befolkningen i Arakan i dag ha vært ca. fire millioner. I stedet bor det nå bare ca. 500 000 Rohingya-befolkning igjen i området, mens flertallet lever som flyktninger, statsløse eller internt fordrevne.

Denne teksten bygger på historiske kilder, Rohingya-vitnesbyrd, FN-rapporter, menneskerettighetsorganisasjoner og nyere oppdateringer frem til 2026. Tallene varierer mellom ulike kilder, særlig når det gjelder befolkningsstørrelse, dødstall, flukt og nye overgrep under den pågående krigen. Formålet med teksten er derfor ikke bare å beskrive fortiden, men også å synliggjøre hvordan historien har blitt brukt som et politisk våpen for å nekte rohingyaene deres rettmessige plass i Arakan.

1. Forhistorisk og førkolonial opprinnelse

Arakan, også kjent som kongeriket Arakan eller Rakhine, var i århundrer et selvstendig kystrike i det som i dag er vestlige Myanmar, tidligere Burma. Regionen lå strategisk mellom Sørøst-Asia og det indiske subkontinentet. Denne beliggenheten gjorde Arakan til et naturlig møtepunkt for handel, sjøfart, språk, religion, kultur og politisk innflytelse.

Arakan hadde sterke forbindelser både østover mot buddhistiske og burmesiske riker og vestover mot Bengal, Mughal-riket og muslimske handelsnettverk. Arabiske handelsmenn, sjømenn og bosettere kom tidlig til kystområdene ved Bengalbukta. Over tid ble muslimske lokalsamfunn en del av Arakans sammensatte samfunn.

Rohingya-muslimene sporer sine røtter til minst perioden mellom 800- og 1400-tallet. De viser blant annet til tidlige arabiske handelsmenn, sjøfolk, religiøse lærde og bosettere som slo seg ned langs kysten. Ytterligere tilstrømninger skjedde under Mrauk U-dynastiet fra 1400- til 1700-tallet. I denne perioden spilte muslimske soldater, hoffmenn, skrivere, handelsmenn og religiøse personer viktige roller i Arakans politiske, administrative og økonomiske liv.

Ordet «Rohingya» antas av mange å stamme fra «Rohang» eller «Rakhanga», som ble brukt om Arakan. For rohingyaene uttrykker navnet derfor historisk tilhørighet til Arakan. Britiske kilder fra slutten av 1700-tallet, blant annet Dr. Francis Buchanan-Hamiltons omtale fra 1799, viser til «Rooinga» eller muslimske innbyggere som lenge hadde vært bosatt i Arakan. Disse ble omtalt som adskilt fra de buddhistiske rakhine/arakaneserne.

Denne tidlige historien er viktig fordi den viser at rohingyaenes tilstedeværelse i Arakan ikke kan reduseres til kolonitidens migrasjon. Kolonitiden skapte riktignok nye migrasjonsmønstre, men muslimsk tilstedeværelse i Arakan går langt tilbake i regionens historie.

2. Erobringen i 1785 og tidlig masseflukt

Et dramatisk vendepunkt kom i 1785, da det burmesiske Konbaung-riket erobret Arakan. Erobringen førte til hard undertrykkelse, henrettelser, ødeleggelse av lokalsamfunn og omfattende fordrivelse. Mange arakanesere, inkludert muslimer, flyktet vestover til britisk Bengal.

Innen 1799 skal opptil 35 000 mennesker ha flyktet fra Arakan til Bengal. Dette var en av de første store massefordrivelsene i regionens moderne historie og viser at flukt, maktovergrep og etniske/religiøse spenninger har dype historiske røtter i Arakan.

3. Kolonitiden 1824–1948

Storbritannia erobret Arakan under den første anglo-burmesiske krigen (1824–1826). Deretter ble Arakan administrert som en del av Britisk India frem til 1937. Den britiske koloniforvaltningen integrerte regionen tettere med Bengal og andre deler av Britisk India gjennom felles administrasjon, handel og økonomiske forbindelser.

Rohingyaer reiste fra Arakan til Bengal og videre til andre deler av Britisk India for arbeid, handel, utdanning og offentlig tjeneste. Etter delingen av Britisk India i 1947 fortsatte disse migrasjonsmønstrene. Noen bosatte seg i det daværende Øst-Pakistan (dagens Bangladesh), mens andre reiste videre til Vest-Pakistan.

Den britiske administrasjonen registrerte befolkningen etter etnisitet, religion og opprinnelse. Dette bidro til å forsterke identitetsskiller mellom rohingya-muslimer og rakhine-buddhister. Samtidig skapte kolonitidens økonomiske og administrative politikk nye sosiale og politiske spenninger som senere ble utnyttet i nasjonalistiske fortellinger og brukt som argument mot rohingyaenes historiske tilhørighet til Arakan.

4. Andre verdenskrig og 1942-volden

Under andre verdenskrig ble Arakan et område med voldsom konflikt. Da Japan invaderte Burma i 1942 og britene trakk seg tilbake, oppstod et farlig maktvakuum. Rohingya støttet i stor grad britene, og noen ble bevæpnet av britiske styrker. Mange rakhine støttet på sin side japanerne. Krig, våpenflyt, etniske spenninger og politiske lojaliteter førte til omfattende kommunal vold.

Volden i 1942 rammet rohingyaene hardt. Anslagene varierer, men rohingya-kilder viser ofte til rundt 100 000 drepte, mellom 22 000 og 80 000 flyktninger til Bengal og ødeleggelse av hundrevis av landsbyer. Hendelsene ble et dypt historisk traume og regnes av mange rohingya som et tidlig genocid eller en stor etnisk/religiøs fordrivelse.

I denne perioden oppstod også rohingya-væpnede motstandsgrupper, blant annet under ledere som Jaffor Kawwal. Da britene gjenerobret området i 1945, vendte mange flyktninger tilbake. Men mistilliten mellom lokalsamfunnene forsvant ikke. Volden i 1942 etterlot varige sår og bidro til den politiske splittelsen som senere skulle prege Arakan.

5. Etter uavhengigheten og tidlig militært styre 1948–1962

Burma ble uavhengig i 1948. Rohingyaene krevde anerkjennelse, statsborgerskap og i noen tilfeller autonomi eller særlige rettigheter i nordlige Arakan. I de første årene etter uavhengigheten fantes det rohingya-politisk deltakelse, lokale ledere og representasjon i landets politiske liv.

Samtidig fikk rohingyaene aldri full og trygg anerkjennelse som en av landets nasjonale folkegrupper. Etniske spenninger mellom rohingya-muslimer og rakhine-buddhister fortsatte, og myndighetene i Rangoon betraktet etter hvert nordlige Arakan gjennom et sikkerhetspolitisk perspektiv. Dette la grunnlaget for senere ekskludering.

Etter hvert ble rohingyaene i økende grad fremstilt som «bengalske» immigranter, til tross for deres historiske tilknytning til Arakan. Denne fortellingen ble senere brukt som politisk begrunnelse for å frata dem rettigheter og statsborgerskap.

6. Ne Win-tiden, statsløshet og militæroperasjoner 1962–1988

General Ne Wins militærkupp i 1962 markerte starten på en mer hardhendt og nasjonalistisk statspolitikk. Regimet fremmet en snever forståelse av burmesisk nasjonal identitet, der buddhistisk majoritetskultur og etnisk nasjonalisme fikk stor betydning. Anti-indiske og anti-muslimske holdninger ble styrket, og rohingyaene ble stadig mer utsatt.

Den mest avgjørende lovendringen kom med borgerskapsloven av 1982. Loven krevde i praksis bevis for tilhørighet til landet før 1823, altså før britisk kolonisering. For mange rohingya, som manglet formelle dokumenter etter generasjoner med konflikt, flukt og diskriminering, var dette nesten umulig å bevise. Loven gjorde de fleste rohingya statsløse og klassifiserte dem i praksis som «bengalske» immigranter.

Militæroperasjonene i denne perioden forsterket fordrivelsen. I 1975 drev forfølgelse rundt 15 000 rohingya til Bangladesh. I 1978 gjennomførte myndighetene Operation Nagamin, også kjent som «Dragon King». Offisielt skulle operasjonen registrere borgere og identifisere «ulovlige immigranter». I praksis ble den fulgt av massarrestasjoner, vold, voldtekt, drap og ødeleggelse.

Over 200 000 rohingya flyktet til Bangladesh under Operation Nagamin. Mange ble senere repatriert under internasjonalt og FN-relatert press, men de returnerte til de samme strukturene av diskriminering som hadde tvunget dem på flukt.

I 1989 og 1991–1992 kom nye kampanjer som drev ytterligere rundt 250 000 rohingya på flukt. Operasjon Pyi Thaya, «Rent og vakkert land», i 1991–1992 var særlig brutal. Den ble ledsaget av rapporter om drap, voldtekt, tvangsarbeid, landkonfiskasjon, ødeleggelse av eiendom og systematisk trakassering.

Diskrimineringen ble etter hvert et helhetlig kontrollsystem. Rohingyaene ble utsatt for bevegelsesrestriksjoner, ekteskaps- og fødselskontroll, begrensninger på religiøst liv, tvangsarbeid, utestengelse fra utdanning og nektet tilgang til helsetjenester. Statsløsheten gjorde dem sårbare for vilkårlige arrestasjoner, utpressing og kollektiv avstraffelse.

7. 1990-tallet til 2010-tallet: Vedvarende forfølgelse og 2012-volden

Militærregimene SLORC og SPDC fortsatte marginaliseringen av rohingyaene gjennom 1990-tallet og 2000-tallet. Selv etter enkelte politiske reformer i Myanmar ble ikke rohingyaenes rettslige status grunnleggende forbedret. De levde fortsatt under restriksjoner, fattigdom og systematisk diskriminering.

I 2012 brøt det ut alvorlige kommunale opptøyer i Rakhine etter et angrep på en rakhine-kvinne. Voldshandlingene utviklet seg raskt til omfattende angrep mot rohingya-samfunn. Sikkerhetsstyrkene ble anklaget for å støtte rakhine-buddhistiske grupper eller for å unnlate å beskytte rohingyaene.

Hundrevis ble drept, og over 140 000 mennesker, hovedsakelig rohingya, ble internt fordrevet. Mange ble plassert i leirer med apartheid-lignende forhold, der de ble nektet fri bevegelse, normal skolegang, arbeid, helsehjelp og et verdig samfunnsliv.

2012-volden ble et nytt vendepunkt. Den viste at diskrimineringen ikke bare var juridisk og administrativ, men også fysisk og geografisk. Rohingyaene ble stengt inne, isolert og fratatt muligheten til et normalt liv.

8. 2016–2017-folkemordet og «clearance operations»

Arakan Rohingya Salvation Army, ARSA, ble etablert rundt 2013 under ledelse av Ataullah Abu Ammar Jununi. Gruppen gjennomførte angrep på politiposter i oktober 2016 og igjen 25. august 2017. I angrepet 25. august 2017 ble rundt 12 sikkerhetspersonell drept.

Myanmars militære, Tatmadaw, svarte med massive «clearance operations», eller såkalte opprydningsoperasjoner. Fra oktober 2016 til januar 2017 ble rohingya-landsbyer brent, sivile drept, kvinner utsatt for seksualisert vold, og omtrent 90 000 mennesker flyktet til Bangladesh.

Etter 25. august 2017 ble militærets kampanje enda mer brutal. Det ble rapportert om massedrap, massevoldtekter, tortur, brenning av hundrevis av landsbyer og systematisk ødeleggelse av rohingya-samfunn. Ifølge anslag fra blant annet MSF ble minst 6 700 rohingya drept den første måneden, mens andre anslag opererer med langt høyere tall, opp mot 24 000 drepte.

Over 700 000–750 000 rohingya flyktet til Bangladesh på få uker. Sammen med tidligere flyktningbølger førte dette til at det totale antallet rohingya i Cox’s Bazar-leirene nærmet seg eller passerte én million.

FN beskrev kampanjen som «tekstbok-etnisk rensing» og pekte på tegn til genocidintensjon. USA og flere andre land har senere anerkjent overgrepene som genocid og forbrytelser mot menneskeheten. Aung San Suu Kyi forsvarte Myanmars militære internasjonalt, noe som skapte sterk kritikk fra menneskerettighetsmiljøer og rohingya-organisasjoner.

9. Flukt til Bangladesh og livet i leirene

Bangladesh har tatt imot rohingya-flyktninger siden 1970-tallet, med store bølger i 1978, 1991–1992 og 2017. Etter 2017 ble Cox’s Bazar-området, særlig Kutupalong og omkringliggende leirer, verdens største flyktningbosetting.

Livet i leirene er preget av overbefolkning, fattigdom, begrenset bevegelsesfrihet, begrenset rett til arbeid, begrenset tilgang til formell utdanning, brannfare, jordskred, flom og sårbarhet for menneskehandel og kriminalitet. Bangladesh har gitt midlertidig beskyttelse, men betrakter oppholdet som midlertidig og begrenser rohingyaenes mulighet til å bygge et normalt liv.

Repatrieringsforsøk har mislyktes fordi forholdene i Myanmar ikke er trygge. Uten statsborgerskap, sikkerhetsgarantier, eiendomsrett, internasjonal beskyttelse og ansvarliggjøring for overgrepene tør ikke rohingyaene vende tilbake.

Per 2026 bor det rundt 1,2–1,26 millioner rohingya i Bangladesh, inkludert nye tilstrømninger fra 2024 og 2025. Humanitær finansiering er utilstrekkelig, og redusert støtte har forverret matmangel, utdanningstilbud og helsetjenester. Mange rohingya har derfor forsøkt farlige sjøreiser mot Malaysia, Indonesia og andre land. Sjømigrering har kostet hundrevis av liv.

10. 2017–2021 og militærkuppet

Etter 2017 levde de gjenværende rundt 600 000 rohingyaene i Myanmar under apartheid-lignende forhold. De var statsløse, sterkt begrenset i bevegelse og tilgang til arbeid, skolegang, helsetjenester og politisk deltakelse. Mange var internt fordrevne, og flere lokalsamfunn var fortsatt isolert fra omverdenen.

Militærkuppet i Myanmar i februar 2021 forverret situasjonen i hele landet. For rohingyaene ble håpet om demokratiske reformer enda svakere. Kuppet styrket militærets makt, økte konfliktnivået og gjorde Rakhine mer sårbart for nye kamper mellom juntaen, Arakan Army og andre væpnede aktører.

11. Arakan Army og nye overgrep mot rohingya 2023–2026

Arakan Army, AA, er en rakhine-etnisk væpnet gruppe som kjemper for større autonomi i Rakhine/Arakan. Høsten 2023 lanserte AA en storoffensiv mot juntaen. Innen 2024 og 2025 tok AA kontroll over store deler av Rakhine, inkludert strategiske grenseområder.

Selv om AA kjemper mot Myanmars militærjunta, er gruppen anklaget for alvorlige overgrep mot rohingya. Noen rakhine-nasjonalistiske miljøer betrakter rohingyaene som outsidere eller som samarbeidspartnere med juntaen. Samtidig ble enkelte rohingya presset, tvangsrekruttert eller brukt av militæret mot AA, noe som økte risikoen for kollektiv avstraffelse mot hele rohingya-befolkningen.

Anklagene mot AA og tilknyttede aktører omfatter tvangsarbeid, tvangsrekruttering, rekruttering av barn, vilkårlige arrestasjoner, bruk av sivile som menneskelige skjold, drap, brenning av landsbyer, droneangrep, skyting og fordrivelse av rohingya-sivile i Maungdaw og Buthidaung.

En av de mest alvorlige hendelsene gjelder Hoyyar Siri-området i Buthidaung i mai 2024, der rohingya-kilder og menneskerettighetsmiljøer har rapportert at AA drepte et stort antall sivile rohingya. Anslagene varierer fra rundt 170 til over 500 drepte, inkludert menn, kvinner og barn. Landsbyen ble ødelagt, og overlevende ble plassert i leirer der de senere rapporterte om videre overgrep og restriksjoner.

I 2024 og 2025 ble det også rapportert om droneangrep, skyting og brenning av rohingya-landsbyer i Maungdaw og Buthidaung. Titusener ble drevet på flukt. AA har samtidig vært i kamp mot ARSA og andre rohingya-væpnede grupper, noe som ytterligere har forverret sikkerhetssituasjonen for sivile.

Human Rights Watch, Fortify Rights og andre aktører har beskrevet flere av handlingene som mulige krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. AA har benektet flere anklager, innrømmet enkelte isolerte tilfeller og hevdet at gruppen retter seg mot militante, ikke sivile. Likevel viser rapportene at rohingyaene igjen er fanget mellom væpnede aktører og utsatt for kollektiv vold.

Kampene i Rakhine førte til ny flukt. Omkring 150 000–200 000 rohingya skal ha flyktet til Bangladesh i 2024–2025, i tillegg til dem som allerede befant seg i leirene.

12. Dagens situasjon i midten av 2026

I midten av 2026 er rohingya-krisen fortsatt en av verdens verste langvarige flyktningkriser og en pågående beskyttelseskrise. I Myanmar lever rohingyaene under statsløshet, intern fordrivelse, bevegelsesrestriksjoner og konstant sårbarhet overfor væpnede aktører, inkludert juntaen, Arakan Army, ARSA og andre grupper.

I Bangladesh lever over én million rohingya i overfylte leirer uten en varig løsning. De får humanitær hjelp, men har ikke et normalt samfunnsliv. De kan ikke fritt arbeide, studere, reise eller bygge en fremtid. Internasjonal oppmerksomhet og finansiering er utilstrekkelig, samtidig som behovene øker.

Internasjonal rettslig forfølgelse har utviklet seg, men håndhevingen er fortsatt svak. Saker og etterforskninger knyttet til folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser har skapt håp om rettferdighet, men mange ansvarlige aktører har fortsatt unngått straff.

Klimaendringer, branner, flom, jordskred, menneskehandel, sekundær migrasjon og økende sikkerhetsproblemer i leirene forverrer rohingyaenes lidelse. Mange familier har levd i midlertidighet i flere tiår, uten statsborgerskap, uten hjem og uten en trygg fremtid.

13. Rotårsaker og nødvendig løsning

Rohingyaenes historie viser en lang sammenhengende utvikling: fra historisk tilstedeværelse i Arakan, via koloniale motsetninger, volden i 1942, statsløshet etter 1982, militæroperasjoner i 1978 og 1991–1992, kommunal vold i 2012, folkemordet i 2017 og nye overgrep under krigen i Rakhine etter 2023.

Rotårsakene er fortsatt de samme: nektelse av statsborgerskap, etnonasjonalisme, religiøs diskriminering, militær straffrihet og mangel på inkluderende politisk styring i Rakhine. En bærekraftig løsning krever derfor mer enn humanitær hjelp.

En rettferdig og varig løsning må bygge på full anerkjennelse av rohingyaenes identitet og statsborgerskap, trygg og frivillig retur med internasjonale garantier, rettslig ansvar for overgrep fra 1942 til i dag, tilbakeføring av konfiskert eiendom, fri bevegelse, tilgang til utdanning og helse, samt reell politisk deltakelse i Arakans fremtidige styre.

Syklusen fra 1942 via militære operasjoner til dagens overgrep viser en langvarig svikt i beskyttelse, rettferdighet og forsoning. Rohingyaenes historie er derfor ikke bare en historie om flukt. Det er også en historie om tilhørighet, overlevelse og et vedvarende krav om rettferdighet.

Kilder og videre lesing

Denne rapporten bygger på historiske kilder, FN-rapporter, Human Rights Watch, Fortify Rights, MSF, UNHCR og nyere oppdateringer frem til 2026. Situasjonen er dynamisk og preget av pågående konflikt. For publisering bør tall og enkelthendelser kildebelegges med fotnoter eller en egen kildeside.

Kilde og redaksjonell merknad

Teksten er bearbeidet fra RCNs historiske framstilling og bygger på historiske kilder, FN-rapporter, menneskerettighetsorganisasjoner og oppdateringer frem til 2026. Tall kan variere mellom kilder.

Fra Arakan til dagens krise