Massakrer og fordrivelse i Arakan

Under andre verdenskrig brøt det ut omfattende interkommunal vold i Arakan. For Rohingya-folket ble 1942 et av de mest traumatiske kapitlene i deres historie. Konflikten oppstod ikke bare spontant mellom lokalsamfunn, men ble etter Rohingyaenes historiske forståelse også orkestrert av burmesiske politikere og rakhinske nasjonalister i samarbeid med den japanske hæren. Rohingyaene ble anklaget for å samarbeide med britiske styrker, en anklage som mange Rohingya mener var en bevisst propaganda brukt for å rettferdiggjøre angrep, massakrer og fordrivelse.

I denne perioden ble mange Rohingya-landsbyer i øvre Arakan brent ned, og et stort antall mennesker – menn, kvinner, barn og eldre – ble drept med sverd, buer og andre lokale våpen. Ifølge Rohingya-kilder ble over 140 000 mennesker drept eller fordrevet. De som klarte å overleve, flyktet i stor grad til de nordlige områdene av Arakan, særlig Maungdaw, Buthidaung og Rathedaung. Dette er en av årsakene til at det i dag finnes svært få Rohingyaer igjen i mange av de øvre arakanske byene.

For Rohingyaene står 1942-massakrene som et kollektivt traume og som et tidlig varsel om hvor farlig et politisk maktvakuum, etnisk hat og nasjonalistisk propaganda kan bli. I Rohingyaenes kollektive minne beskrives Kaladan-elven som fylt av blodet fra drepte Rohingyaer – et sterkt symbol på brutaliteten og lidelsene som rammet folket i denne perioden.

Rohingyaene nøt vanlige rettigheter etter Burmas uavhengighet

Etter Burmas uavhengighet i 1948 hadde Rohingyaene i en periode vanlige borgerlige og politiske rettigheter på linje med andre etniske grupper i landet. De ble ikke alltid behandlet uten diskriminering, og situasjonen i Arakan var fortsatt preget av uro, ettervirkninger fra andre verdenskrig og spenninger mellom ulike lokalsamfunn. Likevel viser historien at Rohingyaene på denne tiden ikke ble fullstendig ekskludert fra staten. De kunne stemme ved valg, delta i det politiske livet og velge egne representanter til parlamentet.

Flere Rohingya-ledere og muslimske representanter fra nordlige Arakan ble valgt inn i Burmas parlament etter uavhengigheten. Dette er et viktig historisk bevis på at Rohingyaene tidligere hadde en anerkjent plass i landets politiske system. Blant de mest kjente var Sultan Mahmud fra Buthidaung, som ble valgt til parlamentet og senere fikk en ministerpost i U Nus regjering. At en Rohingya kunne bli parlamentsmedlem og minister i den burmesiske regjeringen, viser tydelig at Rohingyaene ikke ble betraktet som ulovlige utlendinger i den tidlige perioden etter uavhengigheten.

Også Burmas første president, Sao Shwe Thaik, som selv var en etnisk Shan-leder, skal ha anerkjent muslimene i Arakan som en del av Burmas opprinnelige folkegrupper. Han skal ha uttalt at dersom muslimene i Arakan ikke kunne regnes som en av Burmas urfolksgrupper, kunne heller ikke Shan og andre etniske grupper regnes som urfolk. Denne uttalelsen er viktig fordi den viser at Rohingyaenes tilhørighet til Burma ble anerkjent av sentrale ledere i den tidlige uavhengighetsperioden. Den står i sterk kontrast til senere propaganda som forsøkte å fremstille Rohingyaene som fremmede innvandrere uten historisk tilknytning til Arakan.

Rohingyaene hadde også kulturelle og språklige rettigheter. Rohingya-språket ble tidligere brukt i radiosendinger gjennom Burma Broadcasting Service. Dette var en offentlig anerkjennelse av Rohingyaenes språk og identitet. Når et folks språk får plass i statlige medier, viser det at staten på et tidspunkt aksepterte dette folket som en del av landets mangfold. For Rohingyaene er dette et sterkt historisk bevis på at deres identitet tidligere var synlig og akseptert i det offentlige rom.

Et annet viktig eksempel var opprettelsen av Mayu Frontier District i 1961. Dette området omfattet hovedsakelig Rohingya-dominerte områder i nordlige Arakan, særlig Maungdaw, Buthidaung og deler av Rathedaung. Området ble administrert direkte fra sentralregjeringen i Rangoon. For Rohingyaene representerte dette en form for administrativ anerkjennelse av deres tilstedeværelse og særlige situasjon i nordlige Arakan.

Militærstyre og økende ekskludering

Etter militærkuppet i 1962 under general Ne Win endret situasjonen dramatisk for Rohingya-folket. Den demokratiske perioden (1948–1962) med politisk representasjon, stemmerett, offentlige verv, radiosendinger på rohingya-språk og administrativ anerkjennelse ble raskt avviklet. Juntaen innførte en autoritær, nasjonalistisk og buddhistisk-preget politikk som gradvis marginaliserte minoriteter, spesielt muslimer i Rakhine

Gradvis svekkelse av rettigheter etter 1962

Regjeringen oppløste Rohingya-organisasjoner og sosiale/politiske strukturerIdentitetskort ble konfiskert eller ikke fornyet under påskudd av "sjekk". Mange mistet dermed bevis på statsborgerskap.Begrensninger på bevegelse, utdanning, jobb i offentlig sektor og eiendomsrett ble innført. Rohingya ble i økende grad fremstilt som "fremmede" eller "bengaliske immigranter" snarere enn en integrert del av Burma.1974-grunnloven forsterket denne utviklingen ved å diskvalifisere mange Rohingya fra borgerskap.Denne prosessen var ikke plutselig, men en systematisk politisk strategi for å undergrave deres historiske tilhørighet og rettigheter. Fra å være anerkjente borgere ble de gradvis gjort statsløse i praksis.

Operasjon Nagamin

Kulminasjonen i denne perioden kom med Operation Dragon King (eller Nagamin), en militær- og immigrasjonsoperasjon lansert i februar 1978. Den offisielle begrunnelsen var å registrere borgere og skille ut "ulovlige immigranter" før en folketelling i nordlige Arakan/Rakhine. I praksis ble det en omfattende kampanje mot Rohingya-befolkningen:

Massarrestasjoner, razziaer, tortur, voldtekt, drap og brenning av landsbyer og moskeer. Soldater og immigrasjonsmyndigheter konfiskerte dokumenter, ødela eiendom og brukte tvangsarbeid. Anslagsvis 200 000–250 000 (noen kilder opp til 300 000) Rohingya flyktet over grensen til Bangladesh i løpet av noen måneder. Dette var den første store masseflukten i moderne tid

Flyktningene fortalte om systematiske overgrep, inkludert summariske henrettelser og seksuell vold. Bangladesh åpnet midlertidige leirer, der organisasjoner som MSF ga hjelp under svært vanskelige forhold. Mange returnerte senere under press eller avtaler, men operasjonen markerte starten på en syklus av fordrivelse og statsløshet.

Statsborgerskapsloven

Statsborgerskapsloven av 1982 ble et av de mest avgjørende juridiske verktøyene i den systematiske ekskluderingen av Rohingya-folket fra Burma/Myanmar. Før denne loven hadde Rohingyaene i flere tiår deltatt i landets politiske og offentlige liv. De hadde stemmerett, egne parlamentsrepresentanter, offentlige verv og statlig anerkjennelse gjennom blant annet radiosendinger på Rohingya-språket. Loven fra 1982 endret dette fundamentalt ved å knytte fullt statsborgerskap til medlemskap i bestemte “nasjonale raser” som staten mente hadde bodd i landet før den britiske kolonitiden.

Den politiske arkitekten bak denne loven var General Ne Win og hans militære ettpartiregime. Ne Wins styre var preget av burmansk nasjonalisme, mistillit mot mennesker med sørasiatisk og kinesisk bakgrunn, og et ønske om å kontrollere hvem som kunne tilhøre staten. Loven ble derfor ikke bare et administrativt dokument, men et ideologisk redskap for å definere hvem som tilhørte nasjonen og hvem som skulle behandles som fremmed. Det juridiske arbeidet ble ført gjennom statlige organer under militærregimet, men den politiske retningen kom fra Ne Wins regime.

Rakhinske nasjonalister spilte også en viktig rolle i å forme den politiske atmosfæren rundt Rohingya-spørsmålet. I mange år hadde rakhinske nasjonalistiske miljøer fremstilt Rohingyaene som ulovlige innvandrere fra Bengal, til tross for Rohingyaenes lange historiske tilstedeværelse i Arakan. Flere Rohingya-ledere og rettighetsaktivister har pekt på at lovens bruk av betegnelsen “Rakhine” i stedet for det bredere historiske begrepet “Arakanese” bidro til å ekskludere Rohingya-muslimene fra Arakans historie og fra Burmas statsborgerlige fellesskap. På denne måten ble rakhinsk nasjonalistisk propaganda og Ne Wins burmanske militærnasjonalisme forent i en politikk som gjorde Rohingyaene rettsløse.

Resultatet av statsborgerskapsloven var katastrofalt. Rohingyaene ble gradvis gjort statsløse og mistet beskyttelsen som statsborgere normalt har. Uten statsborgerskap ble de utsatt for strenge bevegelsesrestriksjoner, begrenset tilgang til utdanning, helsevesen og arbeid, og økende kontroll over ekteskap, familieliv og fødsler. Mange kunne ikke reise mellom landsbyer uten tillatelse. De kunne ikke fritt studere, eie eiendom, arbeide i offentlige stillinger eller delta fullt ut i det politiske livet.

Loven skapte også statsløshet over generasjoner. Barn født av statsløse foreldre ble selv statsløse, og dermed ble diskrimineringen arvet fra én generasjon til den neste. Dette gjorde statsborgerskapsloven til mer enn en juridisk lov; den ble en mekanisme for å ødelegge Rohingyaenes identitet, rettigheter og fremtid i deres eget hjemland.

Etter 1982 ble loven brukt sammen med andre administrative tiltak, som statsborgerskapskontroller, identitetskort og senere National Verification Cards. Disse ordningene presset Rohingyaene til å akseptere en identitet som “utlendinger” eller “Bengali”, i stedet for å anerkjenne dem som Rohingya og som en folkegruppe med historisk tilhørighet til Arakan. Slik ble loven et grunnlag for videre diskriminering, fordrivelse, segregering og til slutt de alvorlige forbrytelsene som Rohingyaene senere ble utsatt for.

Statsborgerskapsloven av 1982 står derfor som et sentralt vendepunkt i Rohingyaenes moderne historie. Den gjorde ikke bare Rohingyaene statsløse; den legaliserte en bredere politisk kampanje for å nekte dem identitet, historie, rettigheter og tilhørighet. Den ga myndighetene et juridisk språk for å gjennomføre diskriminering, og den ga rakhinske og burmanske nasjonalister et politisk verktøy for å fremstille Rohingyaene som fremmede i sitt eget land.

Ny militæroperasjon og masseflukt

I 1991–1992 ble Rohingya-folket igjen rammet av en omfattende militæroperasjon i nordlige Arakan. Denne perioden regnes som en av de største massefluktene før folkemordet i 2017. Den burmesiske militærjuntaen, kjent som SLORC, styrket sin kontroll over Maungdaw, Buthidaung og Rathedaung, og Rohingya-befolkningen ble utsatt for alvorlige overgrep, tvangsarbeid, vold, trakassering og systematisk undertrykkelse.

Militæroperasjonen ble av mange omtalt som en ny fase i statens politikk for å presse Rohingyaene ut av Arakan. Soldater og lokale myndigheter tvang sivile Rohingya til å arbeide uten betaling, blant annet med bygging av veier, militærleirer, porterarbeid og annet tungt arbeid for hæren. Mange familier ble også utsatt for vilkårlig skattlegging, konfiskering av eiendom, arrestasjoner, fysisk mishandling og religiøs forfølgelse. Moskeer og religiøse ledere ble overvåket, og Rohingyaenes bevegelsesfrihet ble kraftig begrenset.

Overgrepene skapte stor frykt i landsbyene. Mange Rohingya opplevde at de ikke lenger hadde noen trygghet i sitt eget hjemland. Kvinner fryktet seksuell vold, menn fryktet arrestasjon og tvangsarbeid, og familier fryktet at barna skulle vokse opp uten rettigheter, utdanning og sikkerhet. Som følge av dette flyktet anslagsvis 250 000–300 000 Rohingya over grensen til Bangladesh. De fleste krysset Naf-elven eller tok seg gjennom farlige grenseområder til Teknaf og Cox’s Bazar-området.

Bangladesh tok imot den store flyktningstrømmen, og Rohingyaene ble plassert i en rekke flyktningleirer i Cox’s Bazar-distriktet. På det meste ble det etablert rundt 20 leirer for Rohingya-flyktninger. For mange var flukten traumatisk. De kom med lite eller ingenting, etter å ha forlatt hjem, jord, husdyr, dokumenter og familiens eiendommer i Arakan. Mange hadde mistet familiemedlemmer under flukten eller i militærets overgrep før de nådde Bangladesh.

Etter noen år startet en omfattende repatrieringsprosess mellom Bangladesh, Burma/Myanmar og UNHCR. De fleste flyktningene fra denne perioden ble etter hvert returnert til Arakan mellom 1993 og 1997. Men repatrieringen var sterkt omstridt. Mange Rohingya ønsket ikke å returnere fordi de opprinnelige årsakene til flukten ikke var løst. De hadde fortsatt ikke statsborgerskap, de møtte fortsatt diskriminering, og de risikerte fortsatt tvangsarbeid, vilkårlig kontroll og bevegelsesrestriksjoner. Flere menneskerettighetsorganisasjoner kritiserte derfor returprosessen og mente at mange ikke returnerte under reelt frivillige, trygge og verdige forhold.

Selv om flertallet ble repatriert, ble ikke denne flyktningkrisen avsluttet. Flere tusen Rohingya fra 1991–1992-perioden ble igjen i Bangladesh, særlig i de gamle leirene Kutupalong og Nayapara. Andre levde utenfor de offisielle leirene uten formell flyktningstatus. Mange av dem fikk verken full rett til arbeid, utdanning eller fri bevegelse. For disse familiene ble livet i Bangladesh en langvarig tilværelse i usikkerhet, fattigdom og juridisk limbo.

En del Rohingya fra denne perioden dro også videre til andre land. Noen reiste til Malaysia, Saudi-Arabia, Pakistan, De forente arabiske emirater, Thailand, India og andre steder i håp om trygghet, arbeid og et mer verdig liv. Dermed bidro 1991–1992-flukten også til å utvide Rohingya-diasporaen. Mange av dagens Rohingya-familier i utlandet har røtter i denne fluktbølgen.

1991–1992 står derfor som et viktig vendepunkt i Rohingyaenes moderne historie. Det var ikke bare en midlertidig flyktningkrise, men en del av en lengre prosess der Rohingyaene ble presset ut av Arakan gjennom statsløshet, militær kontroll, tvangsarbeid, vold og systematisk diskriminering. Flukten til Bangladesh viste igjen at Rohingyaenes problem ikke bare var fattigdom eller lokal konflikt, men en politisk og juridisk forfølgelse som gjorde det umulig for mange å leve trygt i sitt eget hjemland.

Vold i Arakan og intern fordrivelse

I 2012 ble Arakan igjen rammet av omfattende vold som fikk katastrofale konsekvenser for Rohingya-befolkningen. Volden startet i juni 2012 etter en lokal kriminalsak som raskt ble utnyttet av nasjonalistiske krefter til å spre hat og mistenkeliggjøring mot Rohingya-muslimer. Det som først ble fremstilt som spontan interkommunal vold, utviklet seg etter hvert til en bredere og mer målrettet kampanje mot Rohingya og andre muslimske lokalsamfunn i Arakan.

Rohingya-landsbyer, nabolag, moskeer, butikker og hjem ble angrepet og brent ned. Mange mennesker ble drept, skadet eller tvunget til å flykte. Særlig i Akyab, i dag kjent som Sittwe, fikk volden svært alvorlige følger. Før 2012 hadde Rohingyaer og andre muslimer bodd i flere deler av byen, drevet handel, arbeidet og deltatt i byens sosiale og økonomiske liv. Etter angrepene ble store deler av den muslimske befolkningen fjernet fra byen. Mange Rohingyaer mener derfor at volden ikke bare var et spontant utbrudd av hat, men en grundig planlagt og politisk støttet kampanje for å gjøre Akyab fri for Rohingyaer.

Resultatet ble en dramatisk endring av byens demografi. Muslimske bydeler ble ødelagt, og de fleste Rohingyaene ble drevet ut til leirer utenfor byen. Aung Mingalar ble stående igjen som den siste muslimske bydelen i Sittwe, men også dette området ble i praksis isolert og omringet. Innbyggerne der ble utsatt for alvorlige bevegelsesrestriksjoner, mangel på mat, begrenset tilgang til helsehjelp og konstant frykt for nye angrep.

Etter volden ble anslagsvis 125 000–140 000 mennesker internt fordrevet, de fleste av dem Rohingya og andre muslimer. Mange ble plassert i IDP-leirer rundt Sittwe, Pauktaw, Myebon, Kyaukphyu og andre områder i sentrale Rakhine. Disse leirene ble først omtalt som midlertidige løsninger, men utviklet seg raskt til langvarige interneringsområder. Rohingyaene fikk ikke vende tilbake til sine hjem, selv når husene, tomtene og eiendommene deres fortsatt var kjent. I stedet ble de holdt adskilt fra resten av befolkningen gjennom militære kontrollposter, reiserestriksjoner og et system som fratok dem retten til normalt liv.

Forholdene i IDP-leirene har vært umenneskelige. Rohingyaene mistet tilgang til arbeid, handel, utdanning, helsehjelp og fri bevegelse. Mange barn vokste opp uten ordinær skolegang. Syke mennesker kunne ikke reise fritt til sykehus uten tillatelse, og mange familier ble avhengige av humanitær hjelp for å overleve. Leirene manglet ofte tilstrekkelig mat, rent vann, sanitære forhold, trygge boliger og medisinsk behandling. For mange Rohingyaer ble leirene ikke et sted for beskyttelse, men et åpent fengsel.

Mer enn ti år senere er konsekvensene av 2012-volden fortsatt ikke løst. Titusener av Rohingyaer lever fremdeles i IDP-leirer og leirlignende områder i Rakhine under svært vanskelige forhold. De har fortsatt ikke fått full bevegelsesfrihet, statsborgerskap, rett til å returnere til sine opprinnelige hjem eller reell beskyttelse mot diskriminering. Mange av familiene som ble fordrevet i 2012, bor fortsatt i midlertidige og nedverdigende forhold, mens en ny generasjon barn er født og oppvokst i internering.

Volden i 2012 var derfor et vendepunkt i Rohingyaenes moderne historie. Den førte ikke bare til drap, ødeleggelse og fordrivelse, men også til en varig politikk med segregering og internering. For Rohingyaene var dette starten på en ny fase av forfølgelsen, der de ikke bare ble fratatt hjemmene sine, men også retten til å leve som frie mennesker i sitt eget land.

Navneforbud, valgutestengelse og båtflyktninger

Perioden 2014–2015 markerte en ny og svært alvorlig fase i forfølgelsen av Rohingya-folket. Etter volden i 2012 levde titusener av Rohingya allerede i lukkede IDP-leirer i Rakhine/Arakan under umenneskelige forhold. De var fratatt fri bevegelse, arbeid, utdanning, helsehjelp og retten til å vende tilbake til sine hjem. I stedet for å løse krisen, gikk Myanmar-myndighetene i 2014 og 2015 videre med politikk som ytterligere fjernet Rohingyaene fra landets juridiske, politiske og nasjonale fellesskap.

Et av de tydeligste eksemplene var folketellingen i 2014. Dette var Myanmars første landsomfattende folketelling på flere tiår og ble gjennomført med støtte fra internasjonale aktører. Rohingyaene håpet at folketellingen kunne gi dem en form for synlighet og dokumentasjon på deres eksistens i landet. Men like før tellingen bestemte myndighetene at Rohingya ikke skulle få registrere seg som “Rohingya”. De ble i stedet presset til å registrere seg som “Bengali”, en betegnelse som myndighetene og nasjonalistiske grupper brukte for å fremstille dem som utlendinger fra Bangladesh.

Dette var ikke bare et spørsmål om navn. For Rohingyaene var nektelsen av navnet “Rohingya” et direkte angrep på deres identitet, historie og tilhørighet til Arakan. Når staten nekter et folk å bruke sitt eget navn, blir det også lettere å nekte dem rettigheter, statsborgerskap og politisk eksistens. Navneforbudet i 2014 ble derfor oppfattet som en del av en bredere politikk for å viske ut Rohingya-identiteten og tvinge dem inn i en fremmedgjort kategori som “Bengali”.

Samtidig fortsatte segregeringen i Rakhine. Rohingyaene som var fordrevet etter volden i 2012, ble ikke gitt mulighet til å vende tilbake til sine hjem. Mange levde fortsatt i overfylte og isolerte leirer, særlig rundt Sittwe/Akyab. Leirene ble presentert som midlertidige, men utviklet seg i praksis til åpne fengsler. Rohingyaene måtte ha tillatelse for å reise, mange fikk ikke tilgang til sykehus, barn mistet skolegang, og familier ble fullstendig avhengige av humanitær hjelp. I stedet for gjenoppbygging og retur ble de møtt med ytterligere kontroll, registrering og tvang.

I 2015 ble Rohingyaenes politiske rettigheter nesten fullstendig fjernet. Tidligere hadde mange Rohingya hatt midlertidige identitetskort, kjent som “white cards”. Disse kortene hadde blant annet gjort det mulig for dem å stemme i tidligere valg, inkludert valget i 2010. Men i 2015 besluttet president Thein Seins regjering å kansellere disse kortene. Dermed mistet hundretusener av Rohingya retten til å stemme i det historiske valget i november 2015.

Denne valgutestengelsen var svært alvorlig. Rohingyaene hadde tidligere hatt parlamentsrepresentanter og deltakelse i landets politiske liv. I 2015 ble de ikke bare fratatt stemmeretten, men også muligheten til å stille som kandidater. Flere muslimske og Rohingya-kandidater ble avvist med henvisning til statsborgerskap og dokumentkrav. Resultatet var at Rohingyaene ble politisk usynliggjort. Selv i et valg som internasjonalt ble hyllet som et skritt mot demokrati, ble Rohingya-folket systematisk ekskludert.

Denne perioden førte også til en dramatisk økning i båtflyktninger. Mange Rohingya så ingen fremtid i Arakan. De var statsløse, internert, fratatt bevegelsesfrihet og utsatt for daglig ydmykelse og frykt. Samtidig var forholdene for Rohingya-flyktninger i Bangladesh vanskelige, og mange hadde ingen lovlig vei til trygghet. Derfor la tusenvis ut på farlige båtreiser over Bengalbukta og Andamanhavet, ofte med kurs mot Malaysia, Thailand eller Indonesia.

Mange av båtflyktningene falt i hendene på menneskesmuglere og menneskehandlere. De ble presset inn i overfylte båter, utsatt for sult, vold, tortur og utpressing. Familier måtte betale løsepenger for å få sine slektninger løslatt. Noen ble holdt i jungelleirer ved grensen mellom Thailand og Malaysia, hvor mange døde av sykdom, mishandling og sult. I 2015 ble massegraver oppdaget i menneskehandelsleirer i Thailand, noe som avslørte den brutale virkeligheten bak Rohingyaenes flukt.

Båtkrisen i 2015 ble et internasjonalt symbol på Rohingyaenes desperasjon. Flere tusen mennesker ble sittende fast på havet da smuglere forlot båtene og land i regionen nektet dem å gå i land. Thailand, Malaysia og Indonesia ble kritisert for å skyve båter tilbake eller nekte flyktninger trygg havn. Mange Rohingya døde på havet, mens andre ble reddet etter dager eller uker uten tilstrekkelig mat og vann.

2014–2015 viser derfor hvordan forfølgelsen av Rohingyaene ikke bare foregikk gjennom direkte vold, men også gjennom administrative og politiske virkemidler. Først ble navnet deres nektet i folketellingen. Deretter ble stemmeretten og den politiske deltakelsen fjernet. Samtidig ble de holdt i leirer og fratatt muligheten til å leve et normalt liv. Da mange flyktet, ble de ofre for menneskehandel, havdød og regionale pushbacks.

Denne perioden la grunnlaget for den enda større katastrofen som kom i 2016 og 2017. Rohingyaene ble først gjort statsløse, deretter segregert, deretter politisk utestengt, og til slutt presset ut på havet eller inn i leirer. 2014–2015 var derfor ikke en isolert periode, men en avgjørende fase i den systematiske prosessen som forsøkte å gjøre Rohingyaene usynlige, rettsløse og fremmede i sitt

Rohingya ble nektet å identifisere seg som Rohingya i folketellingen og mistet politiske rettigheter. Samtidig flyktet mange til sjøs mot Thailand, Malaysia og Indonesia.

«Clearance operations» begynner

Perioden 2014–2015 markerte en ny og svært alvorlig fase i forfølgelsen av Rohingya-folket. Etter volden i 2012 levde titusener av Rohingya allerede i lukkede IDP-leirer i Rakhine/Arakan under umenneskelige forhold. De var fratatt fri bevegelse, arbeid, utdanning, helsehjelp og retten til å vende tilbake til sine hjem. I stedet for å løse krisen, gikk Myanmar-myndighetene i 2014 og 2015 videre med politikk som ytterligere fjernet Rohingyaene fra landets juridiske, politiske og nasjonale fellesskap.

Et av de tydeligste eksemplene var folketellingen i 2014. Dette var Myanmars første landsomfattende folketelling på flere tiår og ble gjennomført med støtte fra internasjonale aktører. Rohingyaene håpet at folketellingen kunne gi dem en form for synlighet og dokumentasjon på deres eksistens i landet. Men like før tellingen bestemte myndighetene at Rohingya ikke skulle få registrere seg som “Rohingya”. De ble i stedet presset til å registrere seg som “Bengali”, en betegnelse som myndighetene og nasjonalistiske grupper brukte for å fremstille dem som utlendinger fra Bangladesh.

Dette var ikke bare et spørsmål om navn. For Rohingyaene var nektelsen av navnet “Rohingya” et direkte angrep på deres identitet, historie og tilhørighet til Arakan. Når staten nekter et folk å bruke sitt eget navn, blir det også lettere å nekte dem rettigheter, statsborgerskap og politisk eksistens. Navneforbudet i 2014 ble derfor oppfattet som en del av en bredere politikk for å viske ut Rohingya-identiteten og tvinge dem inn i en fremmedgjort kategori som “Bengali”.

Samtidig fortsatte segregeringen i Rakhine. Rohingyaene som var fordrevet etter volden i 2012, ble ikke gitt mulighet til å vende tilbake til sine hjem. Mange levde fortsatt i overfylte og isolerte leirer, særlig rundt Sittwe/Akyab. Leirene ble presentert som midlertidige, men utviklet seg i praksis til åpne fengsler. Rohingyaene måtte ha tillatelse for å reise, mange fikk ikke tilgang til sykehus, barn mistet skolegang, og familier ble fullstendig avhengige av humanitær hjelp. I stedet for gjenoppbygging og retur ble de møtt med ytterligere kontroll, registrering og tvang.

I 2015 ble Rohingyaenes politiske rettigheter nesten fullstendig fjernet. Tidligere hadde mange Rohingya hatt midlertidige identitetskort, kjent som “white cards”. Disse kortene hadde blant annet gjort det mulig for dem å stemme i tidligere valg, inkludert valget i 2010. Men i 2015 besluttet president Thein Seins regjering å kansellere disse kortene. Dermed mistet hundretusener av Rohingya retten til å stemme i det historiske valget i november 2015.

Denne valgutestengelsen var svært alvorlig. Rohingyaene hadde tidligere hatt parlamentsrepresentanter og deltakelse i landets politiske liv. I 2015 ble de ikke bare fratatt stemmeretten, men også muligheten til å stille som kandidater. Flere muslimske og Rohingya-kandidater ble avvist med henvisning til statsborgerskap og dokumentkrav. Resultatet var at Rohingyaene ble politisk usynliggjort. Selv i et valg som internasjonalt ble hyllet som et skritt mot demokrati, ble Rohingya-folket systematisk ekskludert.

Denne perioden førte også til en dramatisk økning i båtflyktninger. Mange Rohingya så ingen fremtid i Arakan. De var statsløse, internert, fratatt bevegelsesfrihet og utsatt for daglig ydmykelse og frykt. Samtidig var forholdene for Rohingya-flyktninger i Bangladesh vanskelige, og mange hadde ingen lovlig vei til trygghet. Derfor la tusenvis ut på farlige båtreiser over Bengalbukta og Andamanhavet, ofte med kurs mot Malaysia, Thailand eller Indonesia.

Mange av båtflyktningene falt i hendene på menneskesmuglere og menneskehandlere. De ble presset inn i overfylte båter, utsatt for sult, vold, tortur og utpressing. Familier måtte betale løsepenger for å få sine slektninger løslatt. Noen ble holdt i jungelleirer ved grensen mellom Thailand og Malaysia, hvor mange døde av sykdom, mishandling og sult. I 2015 ble massegraver oppdaget i menneskehandelsleirer i Thailand, noe som avslørte den brutale virkeligheten bak Rohingyaenes flukt.

Båtkrisen i 2015 ble et internasjonalt symbol på Rohingyaenes desperasjon. Flere tusen mennesker ble sittende fast på havet da smuglere forlot båtene og land i regionen nektet dem å gå i land. Thailand, Malaysia og Indonesia ble kritisert for å skyve båter tilbake eller nekte flyktninger trygg havn. Mange Rohingya døde på havet, mens andre ble reddet etter dager eller uker uten tilstrekkelig mat og vann.

2014–2015 viser derfor hvordan forfølgelsen av Rohingyaene ikke bare foregikk gjennom direkte vold, men også gjennom administrative og politiske virkemidler. Først ble navnet deres nektet i folketellingen. Deretter ble stemmeretten og den politiske deltakelsen fjernet. Samtidig ble de holdt i leirer og fratatt muligheten til å leve et normalt liv. Da mange flyktet, ble de ofre for menneskehandel, havdød og regionale pushbacks.

Denne perioden la grunnlaget for den enda større katastrofen som kom i 2016 og 2017. Rohingyaene ble først gjort statsløse, deretter segregert, deretter politisk utestengt, og til slutt presset ut på havet eller inn i leirer. 2014–2015 var derfor ikke en isolert periode, men en avgjørende fase i den systematiske prosessen som forsøkte å gjøre Rohingyaene usynlige, rettsløse og fremmede i sitt

Internasjonale rettsprosesser

Etter folkemordskampanjen i 2017 vokste det internasjonale presset for å stille Myanmar til ansvar. For første gang ble Rohingya-saken løftet inn i de viktigste internasjonale rettsinstitusjonene, og arbeidet med å dokumentere forbrytelsene gikk inn i en ny fase. Overlevende, vitner, menneskerettighetsorganisasjoner og internasjonale etterforskere begynte å samle inn omfattende dokumentasjon om drap, massevoldtekter, tvangsfordrivelse, brenning av landsbyer og andre alvorlige forbrytelser.

Den 11. november 2019 reiste Gambia, med støtte fra Organisasjonen for islamsk samarbeid (OIC), sak mot Myanmar ved Den internasjonale domstolen (ICJ) i Haag. Saken bygger på Folkemordkonvensjonen av 1948 og hevder at Myanmar har brutt sine internasjonale forpliktelser ved å begå og unnlate å forhindre folkemord mot Rohingya-folket.

I desember 2019 møtte Myanmar for domstolen, der landets daværende leder Aung San Suu Kyi personlig forsvarte staten og avviste anklagene om folkemord. Hun hevdet at militærets handlinger var en del av en lovlig militæroperasjon mot væpnede opprørere. Rohingyaene og en rekke internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner avviste denne forklaringen og viste til omfattende bevis på at volden var rettet mot sivile og hadde et langt bredere mål enn å bekjempe en væpnet gruppe.

Den 23. januar 2020 traff ICJ en historisk beslutning ved å pålegge Myanmar midlertidige tiltak. Domstolen beordret Myanmar til å gjøre alt som var nødvendig for å forhindre handlinger som kunne utgjøre folkemord mot Rohingyaene, sikre at militæret og andre væpnede styrker ikke begikk slike handlinger, bevare bevis knyttet til forbrytelsene og regelmessig rapportere til domstolen om hvilke tiltak som var gjennomført. Selv om dette ikke var en endelig dom, representerte avgjørelsen en viktig internasjonal anerkjennelse av alvoret i Rohingyaenes situasjon.

Samtidig fortsatte andre internasjonale mekanismer arbeidet med ansvarliggjøring. Independent Investigative Mechanism for Myanmar (IIMM), opprettet av FNs menneskerettighetsråd, samlet inn og analyserte vitneforklaringer, satellittbilder, dokumenter, videoer og annet bevismateriale for fremtidige straffesaker. Målet var å sikre at de ansvarlige en dag kunne stilles for retten, enten ved internasjonale eller nasjonale domstoler.

For Rohingyaene ga disse rettsprosessene et viktig håp om rettferdighet etter flere tiår med straffrihet. Mange overlevende avga vitneforklaringer om massakrer, seksualisert vold, tortur og tvangsfordrivelse. Selv om prosessene gikk langsomt, markerte 2019–2020 et historisk vendepunkt der Rohingyaenes lidelser ikke lenger bare ble omtalt som en humanitær krise, men også som et spørsmål om internasjonalt strafferettslig ansvar.

Til tross for disse fremskrittene fortsatte Rohingyaene å leve under svært vanskelige forhold. Om lag én million flyktninger forble i leirene i Bangladesh, mens hundretusener fortsatt levde under diskriminering, statsløshet og bevegelsesrestriksjoner i Myanmar. De internasjonale rettsprosessene ble derfor et viktig skritt mot ansvarliggjøring, men ikke en umiddelbar løsning på Rohingyaenes lidelser.

Kuppet og ny landsomfattende vold

Den 1. februar 2021 gjennomførte Myanmar-militæret et kupp og tok makten fra den sivile regjeringen. Kuppet kastet hele landet inn i en ny og dyp krise. Store folkelige protester ble møtt med brutal vold, massearrestasjoner, tortur og drap. Etter hvert utviklet situasjonen seg til landsomfattende væpnet konflikt mellom militærjuntaen, demokratibevegelsen og ulike etniske væpnede grupper.

For Rohingya-folket betydde kuppet at muligheten for beskyttelse, rettferdighet og trygg retur ble enda fjernere. Den samme militære institusjonen som var anklaget for folkemordet mot Rohingyaene i 2017, kom igjen tilbake som den dominerende makten i landet. Dette forsterket straffriheten og viste at de ansvarlige for tidligere forbrytelser fortsatt hadde kontroll over statens våpen, administrasjon og sikkerhetsapparat.

Rohingyaene i Arakan forble uten statsborgerskap, uten fri bevegelse og uten reell beskyttelse. De som fortsatt bodde i Myanmar, levde under strenge restriksjoner, diskriminering og frykt. Mange Rohingya i IDP-leirer og landsbyer hadde fortsatt begrenset tilgang til arbeid, utdanning, helsehjelp og humanitær bistand. Kuppet gjorde situasjonen enda mer usikker fordi den landsomfattende krigen svekket all sivil administrasjon og gjorde humanitær tilgang vanskeligere.

For Rohingya-flyktningene i Bangladesh betydde kuppet at håpet om trygg, frivillig og verdig retur ble kraftig svekket. Flyktningene ønsket å vende tilbake til hjemlandet sitt, men ikke til et land styrt av den samme militærjuntaen som hadde drevet dem ut. Uten statsborgerskap, sikkerhet, rettigheter, tilbakeføring av eiendom og internasjonale garantier, kunne retur ikke være trygg eller verdig.

Kuppet påvirket også de internasjonale rettsprosessene. På den ene siden fortsatte ICJ-saken, ICC-etterforskningen og FNs bevisinnsamling. På den andre siden gjorde militærjuntaens maktovertakelse det vanskeligere å få Myanmar til å samarbeide med internasjonale mekanismer. Straffriheten ble derfor enda tydeligere, samtidig som behovet for internasjonal ansvarliggjøring ble mer presserende.

Etter 2021 ble Myanmar rammet av stadig mer omfattende konflikt. Millioner av mennesker ble internt fordrevet i ulike deler av landet, og tusenvis flyktet til naboland. Denne nye voldsbølgen viste at militæret ikke bare var en trussel mot Rohingyaene, men mot hele befolkningen i Myanmar. Likevel var Rohingyaene blant de mest sårbare, fordi de allerede var statsløse, segregert og fratatt grunnleggende rettigheter før kuppet fant sted.

Kuppet i 2021 gjorde derfor Rohingya-krisen enda mer fastlåst. Det ødela mulighetene for politisk løsning på kort sikt, forsterket faren for nye overgrep og gjorde trygg retur nesten umulig. For Rohingyaene ble 2021 nok et bevis på at deres fremtid ikke kan overlates til militæret eller til myndigheter som nekter dem identitet, statsborgerskap og grunnleggende menneskerettigheter. En varig løsning krever internasjonal beskyttelse, rettferdighet, fullt statsborgerskap, sikkerhet og garanti for at Rohingyaene kan vende tilbake til Arakan som et anerkjent folk med like rettigheter.