Uavhengighet og opprør

Etter Burmas uavhengighet i januar 1948 ble nordlige Arakan et av de mest urolige områdene i den nye Union of Burma. Regionen var allerede sterkt preget av krigstidens vold, fordrivelse og mistillit mellom lokalsamfunn. En studie om etnisk væpnet konflikt i Myanmar beskriver at Arakan ved uavhengigheten allerede hadde flere væpnede bevegelser, blant annet en rakhinsk bevegelse som ønsket et uavhengig Arakan, og en Mujahidin-bevegelse i nordlige Arakan som krevde enten uavhengighet eller tilslutning til Øst-Pakistan. Denne uroen gjorde Mayu-området – særlig Maungdaw, Buthidaung og deler av Rathedaung – til et svært følsomt grenseområde mellom Burma og Øst-Pakistan.

Mujahideen-opprøret representerte ikke alle muslimer i Arakan, men det ble likevel en viktig faktor i politikken i nordlige Arakan etter uavhengigheten. Ifølge Jacques Leiders studie Rohingya: The Foundational Years fremmet Jafar Kawal og andre Mujahid-ledere ideen om en muslimsk stat i Nord-Arakan, og opprøret spredte seg fra 1948 og utover. Antallet Mujahid-krigere ble vurdert forskjellig av ulike kilder, men bevegelsen skapte alvorlig bekymring for den burmesiske regjeringen, den lokale rakhinske befolkningen og den muslimske sivilbefolkningen som ble fanget mellom væpnet konflikt, statlig mistanke og grenseusikkerhet.

Samtidig forsøkte mange muslimske ledere i nordlige Arakan å fremme sine krav gjennom politiske kanaler, petisjoner, konferanser og parlamentarisk arbeid, ikke gjennom væpnet kamp. I 1951 publiserte en arakansk muslimsk konferanse et dokument kalt “Charter of the Constitutional Demands of the Arakani Muslims”, som krevde beskyttelse gjennom politisk representasjon, religiøse rettigheter, offisiell anerkjennelse av muslimske interesser og former for egen administrasjon. Leider påpeker at disse kravene lignet noen av de tidligere Mujahid-kravene, men at de også var del av en bredere konstitusjonell debatt om hvordan Arakan skulle styres etter uavhengigheten. Fra et Rohingya-perspektiv uttrykte disse kravene en frykt for at en framtidig Arakan State dominert av rakhinsk-buddhistiske politikere ville gjøre den muslimske befolkningen politisk sårbar.

Mot slutten av 1950-årene og begynnelsen av 1960-årene ble spørsmålet om Arakan State enda mer sensitivt. Muslimske politiske ledere var ikke nødvendigvis imot delstatsstatus for Arakan i prinsippet, men de fryktet at det muslimskdominerte Mayu-området skulle bli lagt inn under en rakhinsk-dominert delstat uten særlige garantier for beskyttelse. Transnational Institute forklarer at da U Nu-regjeringen beveget seg i retning av å opprette en Arakan State, advarte rohingya-ledere mot at alle folk i Arakan skulle tvinges inn i én stat uten særskilt beskyttelse, fordi dette kunne føre til ny blodsutgytelse. Dette viser at kravet om egen administrasjon ikke bare handlet om separatisme, men også om sikkerhet, anerkjennelse og beskyttelse i en svært ustabil politisk situasjon.

I 1961 opprettet statsminister U Nus sivile regjering Mayu Frontier Administration, som omfattet Maungdaw, Buthidaung og vestlige deler av Rathedaung. TNI beskriver Mayu Frontier Administration som et viktig resultat av forhandlinger, politisk press og overgivelsen av flere hundre Mujahid-krigere, mens Global Asia skriver at nordlige Rakhine ble utpekt som Mayu Frontier Area i 1961 i forbindelse med våpenhvilen med Mujahid-bevegelsen. For mange Rohingya ble Mayu Frontier Administration senere husket som noe positivt fordi den ga den muslimskdominerte Mayu-regionen en spesiell status direkte knyttet til sentralregjeringen, i stedet for vanlig administrasjon under Arakan.

Mayu Frontier Administration ble likevel kortvarig. Den var ikke en fullt autonom Rohingya-region, fordi området ble administrert av militære offiserer, men mange Rohingya så den likevel som en form for statlig anerkjennelse og beskyttelse. Leider skriver at Mayu Frontier District omfattet Maungdaw, Buthidaung og deler av Rathedaung vest for Mayu-elven, og at etter at området ble ført tilbake til Akyab District i 1964, fortsatte mange Rohingya å huske perioden som en tid der deres identitet og lokale status i det minste delvis var blitt anerkjent av staten. Avskaffelsen etter General Ne Wins kupp i 1962 fjernet dermed en av de få administrative ordningene som hadde forsøkt å svare på Rohingyaenes frykt og usikkerhet i nordlige Arakan.