1948–1962
Rohingyaene nøt vanlige rettigheter etter Burmas uavhengighet
Etter Burmas uavhengighet i 1948 hadde Rohingyaene i en periode vanlige borgerlige og politiske rettigheter på linje med andre etniske grupper i landet. De ble ikke alltid behandlet uten diskriminering, og situasjonen i Arakan var fortsatt preget av uro, ettervirkninger fra andre verdenskrig og spenninger mellom ulike lokalsamfunn. Likevel viser historien at Rohingyaene på denne tiden ikke ble fullstendig ekskludert fra staten. De kunne stemme ved valg, delta i det politiske livet og velge egne representanter til parlamentet.
Flere Rohingya-ledere og muslimske representanter fra nordlige Arakan ble valgt inn i Burmas parlament etter uavhengigheten. Dette er et viktig historisk bevis på at Rohingyaene tidligere hadde en anerkjent plass i landets politiske system. Blant de mest kjente var Sultan Mahmud fra Buthidaung, som ble valgt til parlamentet og senere fikk en ministerpost i U Nus regjering. At en Rohingya kunne bli parlamentsmedlem og minister i den burmesiske regjeringen, viser tydelig at Rohingyaene ikke ble betraktet som ulovlige utlendinger i den tidlige perioden etter uavhengigheten.
Også Burmas første president, Sao Shwe Thaik, som selv var en etnisk Shan-leder, skal ha anerkjent muslimene i Arakan som en del av Burmas opprinnelige folkegrupper. Han skal ha uttalt at dersom muslimene i Arakan ikke kunne regnes som en av Burmas urfolksgrupper, kunne heller ikke Shan og andre etniske grupper regnes som urfolk. Denne uttalelsen er viktig fordi den viser at Rohingyaenes tilhørighet til Burma ble anerkjent av sentrale ledere i den tidlige uavhengighetsperioden. Den står i sterk kontrast til senere propaganda som forsøkte å fremstille Rohingyaene som fremmede innvandrere uten historisk tilknytning til Arakan.
Rohingyaene hadde også kulturelle og språklige rettigheter. Rohingya-språket ble tidligere brukt i radiosendinger gjennom Burma Broadcasting Service. Dette var en offentlig anerkjennelse av Rohingyaenes språk og identitet. Når et folks språk får plass i statlige medier, viser det at staten på et tidspunkt aksepterte dette folket som en del av landets mangfold. For Rohingyaene er dette et sterkt historisk bevis på at deres identitet tidligere var synlig og akseptert i det offentlige rom.
Et annet viktig eksempel var opprettelsen av Mayu Frontier District i 1961. Dette området omfattet hovedsakelig Rohingya-dominerte områder i nordlige Arakan, særlig Maungdaw, Buthidaung og deler av Rathedaung. Området ble administrert direkte fra sentralregjeringen i Rangoon. For Rohingyaene representerte dette en form for administrativ anerkjennelse av deres tilstedeværelse og særlige situasjon i nordlige Arakan.
1962
Militærstyre og økende ekskludering
Etter militærkuppet i 1962 under general Ne Win endret situasjonen dramatisk for Rohingya-folket. Den demokratiske perioden (1948–1962) med politisk representasjon, stemmerett, offentlige verv, radiosendinger på rohingya-språk og administrativ anerkjennelse ble raskt avviklet. Juntaen innførte en autoritær, nasjonalistisk og buddhistisk-preget politikk som gradvis marginaliserte minoriteter, spesielt muslimer i Rakhine
Gradvis svekkelse av rettigheter etter 1962
Regjeringen oppløste Rohingya-organisasjoner og sosiale/politiske strukturerIdentitetskort ble konfiskert eller ikke fornyet under påskudd av "sjekk". Mange mistet dermed bevis på statsborgerskap.Begrensninger på bevegelse, utdanning, jobb i offentlig sektor og eiendomsrett ble innført. Rohingya ble i økende grad fremstilt som "fremmede" eller "bengaliske immigranter" snarere enn en integrert del av Burma.1974-grunnloven forsterket denne utviklingen ved å diskvalifisere mange Rohingya fra borgerskap.Denne prosessen var ikke plutselig, men en systematisk politisk strategi for å undergrave deres historiske tilhørighet og rettigheter. Fra å være anerkjente borgere ble de gradvis gjort statsløse i praksis.
1982
Statsborgerskapsloven
Statsborgerskapsloven av 1982 ble et av de mest avgjørende juridiske verktøyene i den systematiske ekskluderingen av Rohingya-folket fra Burma/Myanmar. Før denne loven hadde Rohingyaene i flere tiår deltatt i landets politiske og offentlige liv. De hadde stemmerett, egne parlamentsrepresentanter, offentlige verv og statlig anerkjennelse gjennom blant annet radiosendinger på Rohingya-språket. Loven fra 1982 endret dette fundamentalt ved å knytte fullt statsborgerskap til medlemskap i bestemte “nasjonale raser” som staten mente hadde bodd i landet før den britiske kolonitiden.
Den politiske arkitekten bak denne loven var General Ne Win og hans militære ettpartiregime. Ne Wins styre var preget av burmansk nasjonalisme, mistillit mot mennesker med sørasiatisk og kinesisk bakgrunn, og et ønske om å kontrollere hvem som kunne tilhøre staten. Loven ble derfor ikke bare et administrativt dokument, men et ideologisk redskap for å definere hvem som tilhørte nasjonen og hvem som skulle behandles som fremmed. Det juridiske arbeidet ble ført gjennom statlige organer under militærregimet, men den politiske retningen kom fra Ne Wins regime.
Rakhinske nasjonalister spilte også en viktig rolle i å forme den politiske atmosfæren rundt Rohingya-spørsmålet. I mange år hadde rakhinske nasjonalistiske miljøer fremstilt Rohingyaene som ulovlige innvandrere fra Bengal, til tross for Rohingyaenes lange historiske tilstedeværelse i Arakan. Flere Rohingya-ledere og rettighetsaktivister har pekt på at lovens bruk av betegnelsen “Rakhine” i stedet for det bredere historiske begrepet “Arakanese” bidro til å ekskludere Rohingya-muslimene fra Arakans historie og fra Burmas statsborgerlige fellesskap. På denne måten ble rakhinsk nasjonalistisk propaganda og Ne Wins burmanske militærnasjonalisme forent i en politikk som gjorde Rohingyaene rettsløse.
Resultatet av statsborgerskapsloven var katastrofalt. Rohingyaene ble gradvis gjort statsløse og mistet beskyttelsen som statsborgere normalt har. Uten statsborgerskap ble de utsatt for strenge bevegelsesrestriksjoner, begrenset tilgang til utdanning, helsevesen og arbeid, og økende kontroll over ekteskap, familieliv og fødsler. Mange kunne ikke reise mellom landsbyer uten tillatelse. De kunne ikke fritt studere, eie eiendom, arbeide i offentlige stillinger eller delta fullt ut i det politiske livet.
Loven skapte også statsløshet over generasjoner. Barn født av statsløse foreldre ble selv statsløse, og dermed ble diskrimineringen arvet fra én generasjon til den neste. Dette gjorde statsborgerskapsloven til mer enn en juridisk lov; den ble en mekanisme for å ødelegge Rohingyaenes identitet, rettigheter og fremtid i deres eget hjemland.
Etter 1982 ble loven brukt sammen med andre administrative tiltak, som statsborgerskapskontroller, identitetskort og senere National Verification Cards. Disse ordningene presset Rohingyaene til å akseptere en identitet som “utlendinger” eller “Bengali”, i stedet for å anerkjenne dem som Rohingya og som en folkegruppe med historisk tilhørighet til Arakan. Slik ble loven et grunnlag for videre diskriminering, fordrivelse, segregering og til slutt de alvorlige forbrytelsene som Rohingyaene senere ble utsatt for.
Statsborgerskapsloven av 1982 står derfor som et sentralt vendepunkt i Rohingyaenes moderne historie. Den gjorde ikke bare Rohingyaene statsløse; den legaliserte en bredere politisk kampanje for å nekte dem identitet, historie, rettigheter og tilhørighet. Den ga myndighetene et juridisk språk for å gjennomføre diskriminering, og den ga rakhinske og burmanske nasjonalister et politisk verktøy for å fremstille Rohingyaene som fremmede i sitt eget land.
2014–2015
Navneforbud, valgutestengelse og båtflyktninger
Perioden 2014–2015 markerte en ny og svært alvorlig fase i forfølgelsen av Rohingya-folket. Etter volden i 2012 levde titusener av Rohingya allerede i lukkede IDP-leirer i Rakhine/Arakan under umenneskelige forhold. De var fratatt fri bevegelse, arbeid, utdanning, helsehjelp og retten til å vende tilbake til sine hjem. I stedet for å løse krisen, gikk Myanmar-myndighetene i 2014 og 2015 videre med politikk som ytterligere fjernet Rohingyaene fra landets juridiske, politiske og nasjonale fellesskap.
Et av de tydeligste eksemplene var folketellingen i 2014. Dette var Myanmars første landsomfattende folketelling på flere tiår og ble gjennomført med støtte fra internasjonale aktører. Rohingyaene håpet at folketellingen kunne gi dem en form for synlighet og dokumentasjon på deres eksistens i landet. Men like før tellingen bestemte myndighetene at Rohingya ikke skulle få registrere seg som “Rohingya”. De ble i stedet presset til å registrere seg som “Bengali”, en betegnelse som myndighetene og nasjonalistiske grupper brukte for å fremstille dem som utlendinger fra Bangladesh.
Dette var ikke bare et spørsmål om navn. For Rohingyaene var nektelsen av navnet “Rohingya” et direkte angrep på deres identitet, historie og tilhørighet til Arakan. Når staten nekter et folk å bruke sitt eget navn, blir det også lettere å nekte dem rettigheter, statsborgerskap og politisk eksistens. Navneforbudet i 2014 ble derfor oppfattet som en del av en bredere politikk for å viske ut Rohingya-identiteten og tvinge dem inn i en fremmedgjort kategori som “Bengali”.
Samtidig fortsatte segregeringen i Rakhine. Rohingyaene som var fordrevet etter volden i 2012, ble ikke gitt mulighet til å vende tilbake til sine hjem. Mange levde fortsatt i overfylte og isolerte leirer, særlig rundt Sittwe/Akyab. Leirene ble presentert som midlertidige, men utviklet seg i praksis til åpne fengsler. Rohingyaene måtte ha tillatelse for å reise, mange fikk ikke tilgang til sykehus, barn mistet skolegang, og familier ble fullstendig avhengige av humanitær hjelp. I stedet for gjenoppbygging og retur ble de møtt med ytterligere kontroll, registrering og tvang.
I 2015 ble Rohingyaenes politiske rettigheter nesten fullstendig fjernet. Tidligere hadde mange Rohingya hatt midlertidige identitetskort, kjent som “white cards”. Disse kortene hadde blant annet gjort det mulig for dem å stemme i tidligere valg, inkludert valget i 2010. Men i 2015 besluttet president Thein Seins regjering å kansellere disse kortene. Dermed mistet hundretusener av Rohingya retten til å stemme i det historiske valget i november 2015.
Denne valgutestengelsen var svært alvorlig. Rohingyaene hadde tidligere hatt parlamentsrepresentanter og deltakelse i landets politiske liv. I 2015 ble de ikke bare fratatt stemmeretten, men også muligheten til å stille som kandidater. Flere muslimske og Rohingya-kandidater ble avvist med henvisning til statsborgerskap og dokumentkrav. Resultatet var at Rohingyaene ble politisk usynliggjort. Selv i et valg som internasjonalt ble hyllet som et skritt mot demokrati, ble Rohingya-folket systematisk ekskludert.
Denne perioden førte også til en dramatisk økning i båtflyktninger. Mange Rohingya så ingen fremtid i Arakan. De var statsløse, internert, fratatt bevegelsesfrihet og utsatt for daglig ydmykelse og frykt. Samtidig var forholdene for Rohingya-flyktninger i Bangladesh vanskelige, og mange hadde ingen lovlig vei til trygghet. Derfor la tusenvis ut på farlige båtreiser over Bengalbukta og Andamanhavet, ofte med kurs mot Malaysia, Thailand eller Indonesia.
Mange av båtflyktningene falt i hendene på menneskesmuglere og menneskehandlere. De ble presset inn i overfylte båter, utsatt for sult, vold, tortur og utpressing. Familier måtte betale løsepenger for å få sine slektninger løslatt. Noen ble holdt i jungelleirer ved grensen mellom Thailand og Malaysia, hvor mange døde av sykdom, mishandling og sult. I 2015 ble massegraver oppdaget i menneskehandelsleirer i Thailand, noe som avslørte den brutale virkeligheten bak Rohingyaenes flukt.
Båtkrisen i 2015 ble et internasjonalt symbol på Rohingyaenes desperasjon. Flere tusen mennesker ble sittende fast på havet da smuglere forlot båtene og land i regionen nektet dem å gå i land. Thailand, Malaysia og Indonesia ble kritisert for å skyve båter tilbake eller nekte flyktninger trygg havn. Mange Rohingya døde på havet, mens andre ble reddet etter dager eller uker uten tilstrekkelig mat og vann.
2014–2015 viser derfor hvordan forfølgelsen av Rohingyaene ikke bare foregikk gjennom direkte vold, men også gjennom administrative og politiske virkemidler. Først ble navnet deres nektet i folketellingen. Deretter ble stemmeretten og den politiske deltakelsen fjernet. Samtidig ble de holdt i leirer og fratatt muligheten til å leve et normalt liv. Da mange flyktet, ble de ofre for menneskehandel, havdød og regionale pushbacks.
Denne perioden la grunnlaget for den enda større katastrofen som kom i 2016 og 2017. Rohingyaene ble først gjort statsløse, deretter segregert, deretter politisk utestengt, og til slutt presset ut på havet eller inn i leirer. 2014–2015 var derfor ikke en isolert periode, men en avgjørende fase i den systematiske prosessen som forsøkte å gjøre Rohingyaene usynlige, rettsløse og fremmede i sitt
Rohingya ble nektet å identifisere seg som Rohingya i folketellingen og mistet politiske rettigheter. Samtidig flyktet mange til sjøs mot Thailand, Malaysia og Indonesia.
2019–2020
Internasjonale rettsprosesser
Etter folkemordskampanjen i 2017 vokste det internasjonale presset for å stille Myanmar til ansvar. For første gang ble Rohingya-saken løftet inn i de viktigste internasjonale rettsinstitusjonene, og arbeidet med å dokumentere forbrytelsene gikk inn i en ny fase. Overlevende, vitner, menneskerettighetsorganisasjoner og internasjonale etterforskere begynte å samle inn omfattende dokumentasjon om drap, massevoldtekter, tvangsfordrivelse, brenning av landsbyer og andre alvorlige forbrytelser.
Den 11. november 2019 reiste Gambia, med støtte fra Organisasjonen for islamsk samarbeid (OIC), sak mot Myanmar ved Den internasjonale domstolen (ICJ) i Haag. Saken bygger på Folkemordkonvensjonen av 1948 og hevder at Myanmar har brutt sine internasjonale forpliktelser ved å begå og unnlate å forhindre folkemord mot Rohingya-folket.
I desember 2019 møtte Myanmar for domstolen, der landets daværende leder Aung San Suu Kyi personlig forsvarte staten og avviste anklagene om folkemord. Hun hevdet at militærets handlinger var en del av en lovlig militæroperasjon mot væpnede opprørere. Rohingyaene og en rekke internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner avviste denne forklaringen og viste til omfattende bevis på at volden var rettet mot sivile og hadde et langt bredere mål enn å bekjempe en væpnet gruppe.
Den 23. januar 2020 traff ICJ en historisk beslutning ved å pålegge Myanmar midlertidige tiltak. Domstolen beordret Myanmar til å gjøre alt som var nødvendig for å forhindre handlinger som kunne utgjøre folkemord mot Rohingyaene, sikre at militæret og andre væpnede styrker ikke begikk slike handlinger, bevare bevis knyttet til forbrytelsene og regelmessig rapportere til domstolen om hvilke tiltak som var gjennomført. Selv om dette ikke var en endelig dom, representerte avgjørelsen en viktig internasjonal anerkjennelse av alvoret i Rohingyaenes situasjon.
Samtidig fortsatte andre internasjonale mekanismer arbeidet med ansvarliggjøring. Independent Investigative Mechanism for Myanmar (IIMM), opprettet av FNs menneskerettighetsråd, samlet inn og analyserte vitneforklaringer, satellittbilder, dokumenter, videoer og annet bevismateriale for fremtidige straffesaker. Målet var å sikre at de ansvarlige en dag kunne stilles for retten, enten ved internasjonale eller nasjonale domstoler.
For Rohingyaene ga disse rettsprosessene et viktig håp om rettferdighet etter flere tiår med straffrihet. Mange overlevende avga vitneforklaringer om massakrer, seksualisert vold, tortur og tvangsfordrivelse. Selv om prosessene gikk langsomt, markerte 2019–2020 et historisk vendepunkt der Rohingyaenes lidelser ikke lenger bare ble omtalt som en humanitær krise, men også som et spørsmål om internasjonalt strafferettslig ansvar.
Til tross for disse fremskrittene fortsatte Rohingyaene å leve under svært vanskelige forhold. Om lag én million flyktninger forble i leirene i Bangladesh, mens hundretusener fortsatt levde under diskriminering, statsløshet og bevegelsesrestriksjoner i Myanmar. De internasjonale rettsprosessene ble derfor et viktig skritt mot ansvarliggjøring, men ikke en umiddelbar løsning på Rohingyaenes lidelser.
2021
Kuppet og ny landsomfattende vold
Den 1. februar 2021 gjennomførte Myanmar-militæret et kupp og tok makten fra den sivile regjeringen. Kuppet kastet hele landet inn i en ny og dyp krise. Store folkelige protester ble møtt med brutal vold, massearrestasjoner, tortur og drap. Etter hvert utviklet situasjonen seg til landsomfattende væpnet konflikt mellom militærjuntaen, demokratibevegelsen og ulike etniske væpnede grupper.
For Rohingya-folket betydde kuppet at muligheten for beskyttelse, rettferdighet og trygg retur ble enda fjernere. Den samme militære institusjonen som var anklaget for folkemordet mot Rohingyaene i 2017, kom igjen tilbake som den dominerende makten i landet. Dette forsterket straffriheten og viste at de ansvarlige for tidligere forbrytelser fortsatt hadde kontroll over statens våpen, administrasjon og sikkerhetsapparat.
Rohingyaene i Arakan forble uten statsborgerskap, uten fri bevegelse og uten reell beskyttelse. De som fortsatt bodde i Myanmar, levde under strenge restriksjoner, diskriminering og frykt. Mange Rohingya i IDP-leirer og landsbyer hadde fortsatt begrenset tilgang til arbeid, utdanning, helsehjelp og humanitær bistand. Kuppet gjorde situasjonen enda mer usikker fordi den landsomfattende krigen svekket all sivil administrasjon og gjorde humanitær tilgang vanskeligere.
For Rohingya-flyktningene i Bangladesh betydde kuppet at håpet om trygg, frivillig og verdig retur ble kraftig svekket. Flyktningene ønsket å vende tilbake til hjemlandet sitt, men ikke til et land styrt av den samme militærjuntaen som hadde drevet dem ut. Uten statsborgerskap, sikkerhet, rettigheter, tilbakeføring av eiendom og internasjonale garantier, kunne retur ikke være trygg eller verdig.
Kuppet påvirket også de internasjonale rettsprosessene. På den ene siden fortsatte ICJ-saken, ICC-etterforskningen og FNs bevisinnsamling. På den andre siden gjorde militærjuntaens maktovertakelse det vanskeligere å få Myanmar til å samarbeide med internasjonale mekanismer. Straffriheten ble derfor enda tydeligere, samtidig som behovet for internasjonal ansvarliggjøring ble mer presserende.
Etter 2021 ble Myanmar rammet av stadig mer omfattende konflikt. Millioner av mennesker ble internt fordrevet i ulike deler av landet, og tusenvis flyktet til naboland. Denne nye voldsbølgen viste at militæret ikke bare var en trussel mot Rohingyaene, men mot hele befolkningen i Myanmar. Likevel var Rohingyaene blant de mest sårbare, fordi de allerede var statsløse, segregert og fratatt grunnleggende rettigheter før kuppet fant sted.
Kuppet i 2021 gjorde derfor Rohingya-krisen enda mer fastlåst. Det ødela mulighetene for politisk løsning på kort sikt, forsterket faren for nye overgrep og gjorde trygg retur nesten umulig. For Rohingyaene ble 2021 nok et bevis på at deres fremtid ikke kan overlates til militæret eller til myndigheter som nekter dem identitet, statsborgerskap og grunnleggende menneskerettigheter. En varig løsning krever internasjonal beskyttelse, rettferdighet, fullt statsborgerskap, sikkerhet og garanti for at Rohingyaene kan vende tilbake til Arakan som et anerkjent folk med like rettigheter.
2024–2026
Ny fare fra både juntaen og Arakan Army
Fra slutten av 2023 og særlig i 2024–2026 gikk Rohingya-folket i Arakan inn i en ny og svært farlig fase. Kampene mellom Myanmar-juntaen og Arakan Army (AA) spredte seg over store deler av Rakhine/Arakan, og Rohingyaene ble igjen fanget mellom væpnede aktører som begge hadde vist vilje til å bruke dem som redskaper, mistenkeliggjøre dem og utsette dem for alvorlige overgrep.
Juntaen, som tidligere hadde gjennomført folkemordskampanjen mot Rohingyaene i 2017, begynte i 2024 å tvangsrekruttere Rohingya-menn og gutter til krigen mot Arakan Army. Dette var særlig brutalt fordi den samme staten som nektet Rohingyaene statsborgerskap, identitet og grunnleggende rettigheter, nå forsøkte å tvinge dem til å kjempe og dø for militæret. Mange ble hentet om natten, truet, slått, sendt til korte militærtreninger og deretter plassert i frontlinjen. For Rohingyaene var dette en ny form for utnyttelse av en allerede forfulgt og statsløs befolkning.
Samtidig utviklet Arakan Army seg fra en rakhinsk opprørsgruppe til den dominerende makten i store deler av Arakan. Etter hvert som AA tok kontroll over store deler av staten, økte frykten blant Rohingyaene for at gruppen ikke ønsket et inkluderende Arakan, men et territorium der Rohingyaene skulle fjernes, kontrolleres eller tvinges ut. Rohingyaer rapporterte om restriksjoner på bevegelse, konfiskering av eiendom, vilkårlige arrestasjoner, tvangsarbeid, tvangsrekruttering, trusler og angrep på landsbyer.
Buthidaung ble et av de tydeligste symbolene på denne nye katastrofen. Etter at Buthidaung township falt under AA-kontroll i mai 2024, ble store deler av Rohingya-områdene i og rundt byen brent ned. Rohingya-kilder har rapportert at flere tusen Rohingya-hus, inkludert anslagsvis over 2 500 hus i Buthidaung by, ble ødelagt i løpet av svært kort tid. Internasjonale medier og menneskerettighetsaktører har også dokumentert omfattende brannskader, målrettet ødeleggelse og masseflukt. For Rohingyaene fremstod dette ikke som tilfeldige kamphandlinger, men som en del av et mønster der gjenværende Rohingya-områder ble tømt, brent og gjort ubeboelige.
Hoyyar Siri-massakren er et av de mest alvorlige dokumenterte eksemplene på denne utviklingen. Human Rights Watch rapporterte i 2026 at Arakan Army kan ha drept minst 170 Rohingya-menn, kvinner og barn i Hoyyar Siri 2. mai 2024, og at mange flere kan ha blitt drept eller såret. Overlevende fortalte om sivile som ble skutt mens de forsøkte å flykte, om familier som ble drept, om landsbyen som senere ble plyndret og brent, og om innbyggere som fortsatt ikke har kunnet vende tilbake. For Rohingyaene er Hoyyar Siri ikke en isolert hendelse, men en av mange voldelige episoder som bærer klare trekk av etnisk forfølgelse og folkemordslignende mønstre.
Flukten fra Arakan har derfor fortsatt. Siden 2024 har titusener, og ifølge enkelte anslag opptil 150 000–200 000 Rohingya, flyktet til Bangladesh på grunn av volden, frykten, tvangsrekrutteringen, matmangelen og overgrepene fra både juntaen og Arakan Army. Mange krysser grensen uten formell registrering og lever under ekstrem usikkerhet i eller rundt de allerede overfylte leirene i Cox’s Bazar. Andre forsøker å flykte videre med båt til Malaysia, Indonesia eller andre land, ofte gjennom farlige menneskesmuglingsnettverk.
Situasjonen i Arakan viser at Rohingyaene ikke lenger bare står overfor fare fra Myanmar-militæret. De står nå også overfor alvorlig fare fra Arakan Army, som i praksis kontrollerer store deler av områdene der de gjenværende Rohingyaene bor. RCN mener derfor at verdenssamfunnet ikke må se på AA kun som en anti-junta-bevegelse eller en lokal administrativ aktør. Gruppen må vurderes ut fra sine handlinger mot sivile, særlig mot Rohingyaene.
RCN mener at den nåværende situasjonen må behandles som en akutt beskyttelseskrise. Rohingyaene i Arakan trenger umiddelbar internasjonal beskyttelse, humanitær tilgang, overvåking og uavhengig etterforskning av alle parter. Både juntaen, Arakan Army og eventuelle Rohingya-væpnede grupper må holdes ansvarlige for overgrep mot sivile. Det internasjonale samfunnet må ikke tillate at historien fra 2017 gjentar seg i en ny form, der gjenværende Rohingyaer i Arakan gradvis blir tvunget ut gjennom frykt, vold, sult, tvangsrekruttering og ødeleggelse av landsbyer.
For Rohingyaene er 2024–2026 derfor en ny eksistensiell krise. Etter folkemordet i 2017 trodde mange at verdenssamfunnet ville forhindre en ny katastrofe. Likevel blir de gjenværende Rohingyaene i Arakan igjen fordrevet, angrepet og fratatt muligheten til å leve trygt i sitt eget hjemland. RCN mener at dette krever en tydelig internasjonal respons: uavhengig etterforskning, humanitær tilgang, beskyttelse av sivile, sanksjoner mot ansvarlige aktører og en politisk løsning som anerkjenner Rohingyaenes rett til statsborgerskap, sikkerhet, eiendom og fullverdig tilhørighet i Arakan.